Hvor er egentlig «hunden begravet?»
Det nærmer seg tiden da Norge går i feriemodus. Likevel tar vi i Seniorsaken sjansen på å stille noen spørsmål, både i forbindelse med varsling, varslernes skjebne, kommunens faglige ledelse og trangen til å etablere et nytt «lag på løken» i god Peer Gynt-stil.
Vi viser til de siste føljetongene i Aftenbladet: 6. juni side 8-10 om situasjonen ved Våland sykehjem og side 12 om «folk som slutter å skrive avvik fordi ‚det får ingen konsekvenser‘ likevel». Videre fra 8. juni om «Ulovlig tvang og reell rettssikkerhet i psykiatrien». I Stavanger kommune svarer kommunens administrative toppledelse og politiske ledelse etter hvert at det er … «på høy tid med et varslerorgan» (9. juni) og til slutt om «Rådmannen (som) var for rask for politikerne» når det gjaldt denne saken.
Kanskje det var bra. Kanskje politikerne da får tid til å tenke noen nye tanker og våger å se på helse- og omsorgstjenestene i Stavanger kommune med nye øyne. Hvor er egentlig «hunden begravet?»
Tyder på fornektelse
Det som har undret oss gjennom disse sakene – og i mange andre saker er: Hva er rollen til Stavanger kommunes sentrale faglige ledelse innen helse og omsorgssektoren? I de nevnte avisartiklene, og fra andre situasjoner der noen har sagt fra om svært vanskelige og uholdbare forhold, kan det tyde på at det er fornektelse. «Hos oss er alt bra». Så lar man sin vrede gå ut over «varslere» og ansatte som våger å heve sin røst på brukere og pasienters vegne, ofte med den konsekvens at disse ansatte blir syke og presses ut av et yrke der kanskje alle, i alle fall de som våger å varsle, brenner for å kunne gi sine pasienter eller beboere det beste de kan.
Så roper man høyt, både fra politikere og toppledelse: La oss legge på et nytt lag – denne gang et «uavhengig varslerorgan» gjerne et interkommunalt sådant. Hva er rollen til Stavanger kommunes sentrale faglige ledelse innen helse og omsorgssektoren?
Hvem har ansvar?
Her har tydeligvis mangel på penger heller ikke noen betydning, slik det er hvis man for eksempel ber om flere ansatte for å kunne gjøre en bedre, ofte nødvendig justering i arbeidet for og med pasienter eller «brukere» av kommunens tjenester. Forstå det den som kan – eller vil. Er det virkelig ingen på ledernivå i Stavanger kommune som har ansvar for å gå inn i disse ulykkelige tilstandene, ta ansvar for at ansatte som opplever hverdagen på kroppen blir hørt og for å få ryddet opp i uverdige tilstander, ikke bare legge på et nytt lag – denne gang et såkalt «uavhengig varslerorgan»?