Usammenhengende om grisen

En kronikk 20. juli bestod av et fint bilde av en flokk oppmerksomme og lyttende griser, pluss en del tanker servert av lærer og historiker Krtistoffer Hatteland Endresen. Tittelen for kronikken, «Vi må snakke om grisen», var noe flytende. Det var heller ikke lett å få tak i hvilken binge av forståelser Hatteland Endresen skrev på vegne av heller. På indignerte grisers vegne må jeg få bemerke et par småting.

Selektiv historieformidling

For det første vil det være rett og rimelig, når vi skal snakke om grisen, at vi i rettferdighetens navn trekker fram både de svært positive og de mindre positive sidene. Dernest undrer det oss at historikeren bevisst forfører sine lesere med selektiv historieformidling. Han refererer i en urimelig negativ ramme grisens status fra jødiske og islamske religiøse tekster. Det er riktig at grisen ikke har noen høy status i disse skriftene. Hatteland Endresen tror det har med grisens urenslighet å gjøre. Vi ser hva han skriver. I den sammenheng vil jeg bare nevne at hunden kan ha en hang til å ete enkelte andre dyrs avføring, hvis den har tilgang. Dens eget spy snur den seg fort tilbake til. Diverse åpninger under halen holder de fleste av arten ren med tungen. Etterpå kan den slikke eieren på hånden eller i ansiktet. Katten har noe av samme oppførsel. I de omtalte jødiske religiøse skrifter kommer selvsagt ingen av dem bedre ut enn grisen.

Mine likemenn

De noen hundre hyggelige grisene mine kan jeg selvsagt se i øynene som likemenn hver dag, slik Churchill nevnte. De aller, aller fleste surfer trygt gjennom livet på min bekostning – og jeg lever av dem.