Kim Jong-un – smart og strategisk?
GJESTEKOMMENTAR: Jeg blir av og til spurt om hvilken verdensleder jeg sterkest ønsker å intervjue. For meg er svaret åpenbart: Kim Jong-un.
Det generelle inntrykket rundt om i verden er fortsatt at den nordkoreanske lederen er gal, provoserende og uforutsigbar, men jeg tror at han kan vaere strategisk, smart og ytterst rasjonell. Siden jeg sannsynligvis ikke vil få det intervjuet, har jeg i stedet bestemt meg for å forestille meg det:
– Marskalk Kim, hvorfor holder du det gående med å bygge og teste kjernevåpen og raketter, selv om det resulterer i massive økonomisk ødeleggende sanksjoner?
– Min nasjon star overfor en fundamental utfordring – overlevelse. Regimet er mer truet enn noen gang tidligere. Mine forfedre hadde det lett. Store leder, min bestefar, styrte med støtte fra verdens andre supermakt på den tiden, Sovjetunionen, så vel som vår gigantiske nabo, Kina. Kjaere leder, min far, hadde fortsatt for det meste Beijings hjelp. Men i dag er Sovjetunionen historie, og Kina er blitt mer integrert i Vestens system. Og den eneste supermakten, USA, har gjort det klart at den søker regimeskifte i mitt land. Og likevel, vi har overlevd med vår ideologi og system intakt. Hvordan? Fordi vi har bygd et sterkt forsvar av oss selv i form av atomvåpen. – Men Kina forsyner dere med livsnødvendige forsyninger av mat og olje. Ser du ikke på dem som en alliert?
– Kina er hensynsløst pragmatisk. De støtter oss på grunn av sine egne egeninteresser. De vil ikke ha millioner av flyktninger – eller et forent Korea ved sine grenser som er en større versjon av hva Sør-Korea er i dag, med amerikanske tropper og en militaerallianse. Men jeg tror ikke lenger at Kina ser på oss som en alliert. De har stemt for å sanksjonere oss i FNs sikkerhetsråd. Den nåvaerende presidenten, Xi Jinping, dyrker tette bånd til Sør-Korea. Han har aldri møtt meg, Nord-Koreas leder, noe andre kinesiske ledere alltid har gjort. I mellomtiden har han hatt rundt ti møter med de to siste presidentene i Sør-Korea. Under den store feiringen i Beijing på 70-årsdagen for avslutningen av andre verdenskrig for to år siden, plasserte han presidentene i Russland og Sør-Korea ved sin side. I Nord-Korea legger vi stor vekt på seremonier og hva de signaliserer.
– Er det derfor du gjør ditt ytterste for å ydmyke Kina og Xi spesielt?
– Vi vil ikke la oss dytte rundt. Vi hørte at høytstående tjenestemenn i Kina og USA diskuterte om de burde oppmuntre til et kupp i Nord-Korea for å få en mer medgjørlig hersker. Så jeg har tatt skritt for å forsikre at det ikke kan skje. Den i vårt styre som sto kineserne naermest, og som kunne ha stått bak et slikt kuppforsøk, var min onkel. Den som ville ha vaert min naturlige erstatter, var min halvbror. Begge er blitt henrettet, som mer enn hundre illojale høytstående tjenestemenn.
– Betyr det at du ville komme til forhandlingsbordet? Vil du gå med på kjernefysisk avvikling i bytte med fjerning av sanksjoner?
– Ja og nei. Vi kommer villig til forhandlingsbordet. Men vi vil aldri gi slipp på vårt våpenarsenal. Vi er ikke dumme. Det er det som holder oss i live. Se på Saddam Hussein – og vi glemmer aldri at Nord-Korea ble nevnt som en del av «ondskapens akse» ett år før USA invaderte Irak. Se på det som skjedde med Muammar Gaddafi i Libya etter at han gikk med på å avslutte sin atomvåpen-program. Se på det som skjer i Iran nå. Etter at Washington signerte en avtale, og etter at det er blitt sertifisert at iranerne har holdt den, sier president Trump nå at han vil rive den i stykker. Tor du vi ville vaere dumme nok til å stole på amerikanske lovnader etter alt dette? Vi er en atommakt. Det er det ikke å forhandle om. Vi er villige til å snakke om begrensninger, prøvestans, om å fryse programmet – men vi må få noe igjen, og ikke bare penger. Vi trenger sikkerhet i form av diplomatisk anerkjennelse fra Washington og garantier om ikke-aggresjon fra Kina, Japan og USA.
– Mange er bekymret for at du snart vil ha kapasitet og intensjon om å sende raketter mot USA.
– Vi kommer til å få kapasitet til det. Og det tjener min hensikt at dere uforberedt. Men hvorfor ville jeg slå til mot USA og invitere til gjengjeldelse som ville bety slutten på mitt regime? Husk at hele poenget med dette – hele min strategi, alle vår innsats og alle vanskeligheter vi har båret – er å sikre at mitt regime og jeg overlever. Hvorfor ville jeg risikere det? Jeg tror på mord, ikke selvmord.