Den spedalske

En morgen merket han det. Sårene på beina. Skorper som var blitt større. Var han smittet? Han gikk til prestene. De kunne avsi dommen. Da han kom frem, sa de at han var blitt spedalsk. Han gikk hjem til landsbyen. Til kona og ungene. Han sa farvel til dem. Fra den dagen var han som død for alle i landsbyen. Nå måtte han leve borte fra de andre.

En dag turte han likevel å naerme seg landsbyen. Kanskje drømte han om å se hjemstedet sitt en siste gang før han skulle dø. Da kom en mann mot ham. De kalte han for Jesus fra Nasaret. Han tok på sårene til den spedalske.

Jesus gikk til dem som var satt utenfor fellesskapet i landsbyen. De syke ble på den tiden også sett på som religiøst urene og de måtte leve i ødemarken for å unngå smitte. Vi har det i språket vårt, vi kan si: han eller hun var blitt som en spedalsk, i betydningen de ble ikke lenger regnet med. Men den dagen ble den spedalske ledet fra ensomhet og lengsel og tilbake til landsbyen, til de han hadde bodd sammen med før han ble syk. Lukas forteller om møtet mellom Jesus og en spedalsk.

En gang han var i en av byene, kom en spedalsk mann, full av sår. Da han fikk se Jesus, kastet han seg ned med ansiktet mot jorden og bønnfalt ham: «Herre, om du vil, kan du gjøre meg ren.» Jesus rakte ut hånden og rørte ved ham. «Jeg vil», sa han. «Bli ren!» Og straks forsvant spedalskheten. Jesus forbød ham å si det til noen. «Men gå og vis deg for presten», sa han, «og baer fram et offer for renselsen din, slik som Moses har påbudt. Det skal vaere et vitnesbyrd for dem.» Men ryktet om ham spredte seg bare enda mer, og store flokker strømmet til for å høre ham og bli helbredet for sykdommene sine. Men selv trakk han seg ofte tilbake til øde steder og ba. (Lukas 5: 12-16).