Oversett på 70-tallet

PLATE: Det er mange måter å møte mørketiden på. Gamle countrysanger er en av dem.

fikk seg et navn, ikke minst med sangene «Wild thing» (1965) og «Angel of the morning» (1967). The Troggs, Janis Joplin, Aretha Franklin, Dusty Springfield, Frank Sinatra og en haug andre spilte inn sangene hans.

Gambling

På 70-tallet forlot han bransjen og begynte som profesjonell gambler med blackjack og hesteveddeløp som spesialiteter. Visstnok var han såpass dyktig at han fikk seg uvenner man ikke bør ha, og i 1993 vendte han tilbake til musikken.

Går vi tilbake til 70-tallet, er det vel verd å merke seg de tre albumene han ga ut for plateselskapet Warner Bros. «Chip Taylor’s last chance» fra 1973 er blitt stående som en hjørnestein. Den ble fulgt av «Some of us» i 1974 og «This side of the big river» i 1975. Sistnevnte er hans eneste besøk på amerikanske albumlister; en 36. plass på countrylisten. Vurdert i etterkant inneholder den også flere levedyktige sanger enn «Last chance».

Ingen av platene var altså noen salgssuksess i sin tid, selv om magasinet «Rolling Stone» mente at «Last change» var en av årets beste plater. I tillegg plukket Johnny Cash, Emmylou Harris, Anne Murray og George Strait sanger fra den.

Kanskje ikke så rart at Taylor gikk lei til slutt. Andre gjorde det bra med låtene hans, men ikke han selv. Hører du opptakene i dag, virker dette merkelig. Samtidig er hans jordnaere stil ikke så listevennlig at det gjør noe, hverken da eller nå.

I grunn er det bemerkelsesverdig hvor lite han egentlig har forandret seg på mer enn 40 år. Han faller fort tilbake til snakkesynging, melodiene er sterke og omsorgen for samfunnets svake er til stede.

Julenissen finnes

De tre Warner-platene gjenutgis nå som en remastret pakke på to cd-er pluss en dvd fra en konsert i Austin i 1973. For noen av oss er det omtrent som om å få vite at julenissen finnes likevel.

Chip Taylor er så bra som du får dem, og de siste årene har han jobbet tett med norske musikere. Han skrev «The darkest day» dagen etter tragedien på Utøya, og Paal Flaata, som var med å synge den, har sidne gitt ut et helt album med Taylor-sanger.

Siste?

Selv om han har vaert naermest hyperaktig i studio de siste årene, er det ikke sikkert det kommer så mange flere album fra 77-åringen fra Yonkers. Da er utgivelser som denne gull verd.

Skulle du først vaere retrocountryhjørnet, er det også verd å merke seg at man er i gang med nyutgivelser av gamle Lee Hazlewood-album. Både «Forty» (1969), «The cowboy and the lady» (1969) og «Requiem for an almost lady» (1971) har i høst fått et ekstraspor hver.

Hazlewood døde 78 år gammel i 2006. Han var kjent for samarbeidet med Nancy Sinatra, men har en omfattende katalog å grave i. Gjør det.

Beste spor: «Son of a rotten gambler», «Me as I am», «Early sunday morning», «Same ol’ story», «John Tucker’s on the wagon again», «My God be with you», «Sleepy eyes», «You’re alright Charlie».