Går men­nes­ker ut på dato?

Stavanger Aftenblad - - FORSIDE - Stå­le Økland for­fat­ter og fore­drags­hol­der

GJESTEKOMMENTAR: Hvor­dan kan po­li­ti­ker­ne for­ven­te at folk skal job­be leng­re når det blir vans­ke­lig å byt­te jobb 17 år før stil­lings­ver­net opp­hø­rer?

Ny­lig møt­te jeg en gam­mel kjen­ning.

Jeg had­de ikke sett hen­ne på len­ge. Hun duk­ket opp da jeg holdt en pre­sen­ta­sjon av min nye bok. Etter fore­dra­get ble vi sit­ten­de og pra­te over en kopp kaf­fe. Hun for­tal­te at hun var ar­beids­le­dig. Det had­de hun va­ert i nes­ten to år, etter at be­drif­ten om­or­ga­ni­ser­te og kvit­tet seg med en rek­ke an­sat­te. Hun vil­le gjer­ne inn i ar­beids­li­vet, men selv om hun send­te søk­nad etter søk­nad, ble hun ikke kalt inn til in­ter­vju. Kan­skje var det for­di hun na­er­met seg 60 år? Å skaf­fe seg ny jobb i godt vok­sen al­der er kre­ven­de.

En ny tid

Da pen­sjons­re­for­men tråd­te i kraft i 2011, frem­he­vet re­gje­rin­gen Stol­ten­berg at det skul­le løn­ne seg å job­be leng­re. Re­gje­rin­gen Sol­berg vi­dere­før­te den­ne po­li­tik­ken. I 2015 he­vet Stor­tin­get ar­beids­miljø­lo­vens 70-års­gren­se til 72 år, noe som be­tyr at ar­beids­ta­ke­re ikke kan sies opp før den tid uten sak­lig grunn.

Ar­beids­li­vet har end­ret seg mye i lø­pet av et par ge­ne­ra­sjo­ner. Mi­ne beste­for­eld­re had­de ikke ut­dan­nel­se, og de be­gyn­te å job­be i ung al­der. Slik var det for sto­re de­ler av be­folk­nin­gen. Den gan­gen, på 1950-tal­let, kun­ne folk job­be i fab­rikk, bli fiske­re el­ler ta seg jobb som dreng på en gård. Man­ge ble sjø­folk etter endt grunn­sko­le. De job­bet til de gikk av med pen­sjon. Da var de ofte fy­sisk ut­slitt. Sta­tis­tisk sett had­de de no­en få år igjen å leve, og pen­sjons­ut­gif­te­ne had­de sta­ten råd til. De eld­re ut­gjor­de bare en mind­re del av be­folk­nin­gen.

Nå er alt an­ner­le­des. Vi le­ver leng­re, vi er fris­ke­re leng­re og det blir sta­dig fle­re eld­re. Man­ge stu­de­rer til de er 30 år og job­ber til de er 62 el­ler 67. Når de går av med pen­sjon, har de kan­skje 30 år igjen å leve. De er fris­ke, de har kunn­skap og mye er­fa­ring som kan kom­me sam­fun­net til gode.

No­en men­nes­ker vel­ger å job­be leng­re, men når en ar­beids­ta­ger fyl­ler 72 år, står ar­beids­gi­ver fritt til å si hen­ne opp. Man­ge virk­som­he­ter tvi­hol­der på den­ne mu­lig­he­ten. De har en øv­re al­ders­gren­se som gjel­der for alle. Den ene da­gen er per­sonen i full jobb, og da­gen etter er per­sonen uøns­ket. Det kan vir­ke som om be­drif­te­ne me­ner at et men­nes­ke går ut på dato. Som en melke­kar­tong.

Ukul­tur

Hoved­pro­ble­met er ikke lov­ver­ket. Pro­ble­me­ne star­ter len­ge før et men­nes­ke run­der 72 år. Al­le­re­de som 50-åring be­gyn­ner det å bli vans­ke­lig å skif­te jobb. Det vi­ser en fersk un­der­sø­kel­se gjen­nom­ført av Ip­sos på opp­drag av Sen­ter for Se­nior­po­li­tikk. Et ut­valg le­de­re i ar­beids­li­vet ble stilt spørs­må­let hvor gam­mel en ar­beids­sø­ker bør va­ere før le­de­ren vil nøle med å kal­le ved­kom­men­de inn til in­ter­vju. Gjen­nom­snitts­sva­ret var 58 år. Verst er det i pri­vat sek­tor. Der star­ter nø­lin­gen når sø­ke­ren er 57 år. I of­fent­lig sek­tor be­gyn­ner le­der­ne å bli usik­re når sø­ke­ren er 61 år. I den sam­me un­der­sø­kel­sen sva­rer gjen­nom­snit­tet av le­der­ne at de an­ser folk som eld­re i en al­der av 55 år. Hvor­dan kan po­li­ti­ker­ne for­ven­te at folk skal job­be leng­re når det blir vans­ke­lig å byt­te jobb 17 år før stil­lings­ver­net opp­hø­rer?

Histo­risk eks­pe­ri­ment

Det­te er et histo­risk eks­pe­ri­ment. Ald­ri tid­li­ge­re har vi sagt til en hel ge­ne­ra­sjon at vi ikke tren­ger den. Før i ti­den fikk de eld­re va­ere med og job­be på går­den, de sløy­de fisk når fisker­ne kom til­ba­ke til land, el­ler de tok an­svar i hjem­met: de lag­de mat og pas­set barne­barn. Se­nio­re­ne hjalp til så godt de kun­ne, og ble verd­satt for det. Nå sit­ter man­ge eld­re på den lo­ka­le sam­virke­ka­fe­en el­ler tras­ker rundt på en golf­bane i Spa­nia. Og det skal de gjø­re i 30 år.

No­en av dem må ta an­sva­ret selv. De vil ikke job­be. And­re kla­rer det ikke. Vi skal ikke tvin­ge folk til å job­be leng­re. De slit­ne skal få lov til å hvi­le. I sam­funns­de­bat­ten snak­ker vi om uten­for­ska­pet som ram­mer unge men­nes­ker. De drop­per ut av sko­len, får ikke jobb og blir pas­si­ve. Vi må også snak­ke om uten­for­skap blant eld­re. Vi må snak­ke om en­som­he­ten som opp­står når ar­beids­fel­les­ska­pet for­svin­ner, om den von­de fø­lel­sen av ikke å føle seg til nyt­te, om da­ge­ne som blir lan­ge, selv­til­li­ten som for­svin­ner, al­ko­hol­pro­ble­me­ne som kan opp­stå og fat­tig­dom­men. For det kos­ter å ikke ha jobb. En per­son som mis­ter job­ben i en al­der av 58 år, kan ha 40 tøf­fe år foran seg. Ut­gif­te­ne er de sam­me, men inn­tek­te­ne er dra­ma­tisk re­du­sert.

Kul­tu­rend­ring

Kan­skje må ar­beids­li­vet bli mer flek­si­belt. Det fin­nes man­ge 62-årin­ger som ikke kla­rer å job­be full­tid, men som gjer­ne vil bi­dra et par da­ger i uken. Det fin­nes dem som øns­ker å job­be litt mind­re enn tid­li­ge­re. Det bør de få lov til. Man­ge be­drif­ter mang­ler en stra­te­gi for å be­hol­de og vi­dere­ut­vik­le eld­re ar­beids­ta­ke­re. Også her er det verst i pri­vat na­e­rings­liv. Un­der­sø­kel­sen til Sen­ter for se­nior­po­li­tikk vi­ser at bare 34 pro­sent av alle pri­va­te be­drif­ter har en slik stra­te­gi, mens tal­let er 73 pro­sent for of­fent­li­ge virk­som­he­ter.

Se­nio­rer er en res­surs, men de for­hind­res ofte på grunn av et en­kelt tall, og det er tal­let som vi­ser når de ble født. Slik bør det ikke va­ere. Det må skje en kul­tu­rend­ring. Sa­er­lig i pri­vat na­e­rings­liv.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.