Går mennesker ut på dato?

GJESTEKOMMENTAR: Hvordan kan politikerne forvente at folk skal jobbe lengre når det blir vanskelig å bytte jobb 17 år før stillingsvernet opphører?

Nylig møtte jeg en gammel kjenning.

Jeg hadde ikke sett henne på lenge. Hun dukket opp da jeg holdt en presentasjon av min nye bok. Etter foredraget ble vi sittende og prate over en kopp kaffe. Hun fortalte at hun var arbeidsledig. Det hadde hun vaert i nesten to år, etter at bedriften omorganiserte og kvittet seg med en rekke ansatte. Hun ville gjerne inn i arbeidslivet, men selv om hun sendte søknad etter søknad, ble hun ikke kalt inn til intervju. Kanskje var det fordi hun naermet seg 60 år? Å skaffe seg ny jobb i godt voksen alder er krevende.

En ny tid

Da pensjonsreformen trådte i kraft i 2011, fremhevet regjeringen Stoltenberg at det skulle lønne seg å jobbe lengre. Regjeringen Solberg videreførte denne politikken. I 2015 hevet Stortinget arbeidsmiljølovens 70-årsgrense til 72 år, noe som betyr at arbeidstakere ikke kan sies opp før den tid uten saklig grunn.

Arbeidslivet har endret seg mye i løpet av et par generasjoner. Mine besteforeldre hadde ikke utdannelse, og de begynte å jobbe i ung alder. Slik var det for store deler av befolkningen. Den gangen, på 1950-tallet, kunne folk jobbe i fabrikk, bli fiskere eller ta seg jobb som dreng på en gård. Mange ble sjøfolk etter endt grunnskole. De jobbet til de gikk av med pensjon. Da var de ofte fysisk utslitt. Statistisk sett hadde de noen få år igjen å leve, og pensjonsutgiftene hadde staten råd til. De eldre utgjorde bare en mindre del av befolkningen.

Nå er alt annerledes. Vi lever lengre, vi er friskere lengre og det blir stadig flere eldre. Mange studerer til de er 30 år og jobber til de er 62 eller 67. Når de går av med pensjon, har de kanskje 30 år igjen å leve. De er friske, de har kunnskap og mye erfaring som kan komme samfunnet til gode.

Noen mennesker velger å jobbe lengre, men når en arbeidstager fyller 72 år, står arbeidsgiver fritt til å si henne opp. Mange virksomheter tviholder på denne muligheten. De har en øvre aldersgrense som gjelder for alle. Den ene dagen er personen i full jobb, og dagen etter er personen uønsket. Det kan virke som om bedriftene mener at et menneske går ut på dato. Som en melkekartong.

Ukultur

Hovedproblemet er ikke lovverket. Problemene starter lenge før et menneske runder 72 år. Allerede som 50-åring begynner det å bli vanskelig å skifte jobb. Det viser en fersk undersøkelse gjennomført av Ipsos på oppdrag av Senter for Seniorpolitikk. Et utvalg ledere i arbeidslivet ble stilt spørsmålet hvor gammel en arbeidssøker bør vaere før lederen vil nøle med å kalle vedkommende inn til intervju. Gjennomsnittssvaret var 58 år. Verst er det i privat sektor. Der starter nølingen når søkeren er 57 år. I offentlig sektor begynner lederne å bli usikre når søkeren er 61 år. I den samme undersøkelsen svarer gjennomsnittet av lederne at de anser folk som eldre i en alder av 55 år. Hvordan kan politikerne forvente at folk skal jobbe lengre når det blir vanskelig å bytte jobb 17 år før stillingsvernet opphører?

Historisk eksperiment

Dette er et historisk eksperiment. Aldri tidligere har vi sagt til en hel generasjon at vi ikke trenger den. Før i tiden fikk de eldre vaere med og jobbe på gården, de sløyde fisk når fiskerne kom tilbake til land, eller de tok ansvar i hjemmet: de lagde mat og passet barnebarn. Seniorene hjalp til så godt de kunne, og ble verdsatt for det. Nå sitter mange eldre på den lokale samvirkekafeen eller trasker rundt på en golfbane i Spania. Og det skal de gjøre i 30 år.

Noen av dem må ta ansvaret selv. De vil ikke jobbe. Andre klarer det ikke. Vi skal ikke tvinge folk til å jobbe lengre. De slitne skal få lov til å hvile. I samfunnsdebatten snakker vi om utenforskapet som rammer unge mennesker. De dropper ut av skolen, får ikke jobb og blir passive. Vi må også snakke om utenforskap blant eldre. Vi må snakke om ensomheten som oppstår når arbeidsfellesskapet forsvinner, om den vonde følelsen av ikke å føle seg til nytte, om dagene som blir lange, selvtilliten som forsvinner, alkoholproblemene som kan oppstå og fattigdommen. For det koster å ikke ha jobb. En person som mister jobben i en alder av 58 år, kan ha 40 tøffe år foran seg. Utgiftene er de samme, men inntektene er dramatisk redusert.

Kulturendring

Kanskje må arbeidslivet bli mer fleksibelt. Det finnes mange 62-åringer som ikke klarer å jobbe fulltid, men som gjerne vil bidra et par dager i uken. Det finnes dem som ønsker å jobbe litt mindre enn tidligere. Det bør de få lov til. Mange bedrifter mangler en strategi for å beholde og videreutvikle eldre arbeidstakere. Også her er det verst i privat naeringsliv. Undersøkelsen til Senter for seniorpolitikk viser at bare 34 prosent av alle private bedrifter har en slik strategi, mens tallet er 73 prosent for offentlige virksomheter.

Seniorer er en ressurs, men de forhindres ofte på grunn av et enkelt tall, og det er tallet som viser når de ble født. Slik bør det ikke vaere. Det må skje en kulturendring. Saerlig i privat naeringsliv.