Hilmar Egeli er død
En av de store i Stavanger Arbeiderparti er falt bort. Hilmar Egeli døde om kvelden den 12. november, 88 år gammel, på Stavanger Universitetssjukehus. Han hadde slitt med en alvorlig lungebetennelse et par uker. Det så ut til at han skulle klare seg, men så var det plutselig slutt.
Egeli har satt tydelige spor etter seg, som sentral kommunepolitiker i Stavanger, som fylkespolitiker, som leder av Stavanger Arbeiderparti i mange år og som medlem av partiets landsstyre. Han var i mange år vår fremste boligpolitiker, og det var alminnelig enighet om at han var rette mann for jobben da han ble Stavangers boligsjef. I hele sin boligpolitiske tid var han en varm talsmann for selvbyggerordningen.
I mange år var Hilmar leder av kommunens eldreråd. Det ble lagt merke til alt han gjorde for de eldre i forbindelse med at Stavanger ble Europeisk kulturhovedstad i 2008. Han sørget også for at vi fikk Eldres Hus (senere omdøpt til Tante Emmas Hus) ved Breivatnet.
I årene 1972-82 var han styremedlem i Trygg Trafikk i Norge, de siste seks årene som leder.
Han fikk Kongens fortjenestemedalje i gull for meget verdifull og allsidig samfunnsinnsats. Han fikk også KS-medaljen i 2004 (Kommunenes Sentralforbund).
Hilmar hadde arbeidet seg opp fra små kår i Åna-Sira. Hans far var vegarbeider, men hadde også en liten butikk. Moren var en myndig dame som sørget for at Hilmar kom inn på realskolen, men da han ville søke seg inn på befalskolen, satt hun ned foten og ga klar beskjed: «Hilmar, du skal ikkje gå på skole for å laera å drepa!». Senere søkte han seg inn på Lektorenes Gymnas i Stavanger, som var en kveldsskole for ungdom som måtte arbeide om dagen. Han kom inn, og havnet i klasse med den seinere så kjente forretningsmannen Folke Hermansen. Begge klarte seg bra på skolen, og fikk som privatister det som den gang ble kalt eksamen artium. Og så fikk Hilmar arbeid i jernbaneadministrasjonen i Stavanger, hvor han etter hvert fikk faglige tillitsverv.
Det var da jeg traff han, i Stavanger Arbeiderparti. Vi ble henholdsvis ordførerog varaordførerkandidater ved kommunevalget i 1967, og fra da av hadde vi et meget naert samarbeid. Jeg opplevde ham som arbeidsom, pålitelig og lojal. Dette gjorde ham respektert av alle, også av våre borgerlige motstandere. Høyre-folk syntes nok at vi var plagsomme noen ganger, og de omfavnet kallenavnene våre - Knoll og Tott, som RA-redaktør Engwall Pahr Iversen fant på. Hilmar var meget pliktoppfyllende, noe som jeg kan illustrere med en liten historie fra Lindum i Suldal hvor kommunen hadde invitert vennskapsbyvenner fra Harlow i England. Utpå kvelden sa Hilmar at han var trøtt, og gikk og la seg. I farten låste han soveromsdøra etter seg, og sovnet. Kort etter kom Willma som også ville legge seg, men døra var låst. Hun tilkalte oss andre, men det hjalp ikke hvor mye vi ropte og banket. Til alles forskrekkelse satte Arne Rettedal på brannalarmen, men heller ikke det hjalp. Men inspirert av Hilmars parti- og plikttroskap fikk jeg en god idé: Jeg banket hardt på døra og ropte: «Hilmar, partimøte!” Kort etter hørte vi at han tasset bort til døra og låste opp.
Mye kan fortelles om Hilmar – for meg og mange gode partifeller er det bare gode minner. Og ikke bare politisk – han var en enestående gartner for hagen slik at vi kom i godt humør bare av å se den.
Willma har mistet en god venn, Elisabeth og Jeanette en god far, barnebarna en omsorgsfull bestefar. De og alle vi andre i hans store venneflokk savner ham dypt.