Når en flyktning banker på

KOMMENTAR: Noen ganger blusser engasjementet i nabolaget opp først når en flyktning eller en narkoman banker på. Det er synd.

For to år siden foreslo rådmannen i Sandnes å bruke det tidligere sykehjemmet Riskatun som nødhavn for flyktninger. Det fikk hun formannskapet med seg på. Men det kom aldri flyktninger til Riskatun.

I byggefeltene på Riska skjedde nemlig det som ofte skjer når kommunen vil bosette flyktninger: Naboene protesterer, lager underskriftskampanjer og står fram i mediene med frykt og fortvilelse. Noen engasjerer også advokat.

Jenter i bikini

Naboprotestene på Riska skiller seg derfor lite fra reaksjonene til eksempelvis beboerne naer Viste Strandhotell i Randaberg.

For halvannet år siden var det planer om å gjøre hotellet om til asylmottak. Det førte til massive protester. Flere hundre naboer møtte opp på et informasjonsmøte. Noen valgte å uttrykke bekymring for kombinasjonen jenter i bikini og enslige, muslimske menn. Andre pekte på at det attraktive friområdet på Viste var lite egnet til å huse flyktninger.

Det kom aldri flyktninger til Viste Strandhotell heller.

Motstand ble det også da Hero ville bosette mindreårige asylsøkere i et bolighus på Stangeland i Sandnes i 2014. Naboene stoppet etableringen, blant annet med argumenter om at veien ikke var god nok for den økte trafikken etableringen ville medføre. Ingen vil ha en narkoman nabo

Også når kommuner skal etablere boliger for personer med utfordringer innen rus og psykiatri, blir det liv i naboene. På Rissebaerstraen i Lura bydel i Sandnes, har protester ført til stans i byggingen av småhus for narkomane. I 2011 klarte innbyggere i Stavanger å gjør det samme da kommunen ville bygge rusboliger på Tasta og Hundvåg.

Protestene, enten de kommer fra Tasta eller Viste, Lura eller Riska, starter ofte med et forsøk på å overbevise mottakerne om at det ikke handler om verken rasisme eller frykt for dem som er annerledes. Folk vil jo gjerne hjelpe, men det passer ikke helt å yte hjelpen i egen bakgård, på nabostranda, i skogholtet like ved, ei heller i huset rett over gata.

Nytt liv i Riska-naboene

De siste ukene har protestbevegelsen på Riska våknet til liv igjen. Denne gang har rådmannen foreslått å bosette personer med utfordringer innen rus og psykiatri på Riskatun-tomta. Naboene misliker ideen.

Så langt har de klart å utsette planene, og trolig går det mot at Riskatun-tomta blir solgt til boligformål. Formannskapet behandler saken neste uke.

Alle naboaksjonene de siste årene er på den ene siden talende eksempler på at bosetting av svake grupper skaper usikkerhet, frykt og motstand - og på den andre siden bevis på at det faktisk hjelper å engasjere seg.

Det er bra at folk hever stemmen og bruker de muligheter som ligger i lokaldemokratiet, og selvsagt skal innspill fra naboer tas på alvor.

Samtidig skulle jeg ønske at engasjementet av og til ble brukt til annet enn å bekjempe bosetting av de som trenger det mest.

Bo der andre bor

Politikerne har ansvar også for de svake gruppene i kommunen. Første steg mot en vellykket integrering av disse, må vaere å bygge passende boliger i områder der andre folk bor, jobber, går på tur - og til og med bader.

Det forundrer meg at de som planlegger for eksempel hvor de med rusproblemer skal bo, ikke i større grad tar laerdom av alle nabomøter, klagebrev og underskriftskampanjer vi har sett de siste årene.

Det er nesten automatikk i at naboer reagerer. Mange er også uhyre raske med å skaffe seg advokater som med lys og lupe leter seg fram til hver minste, mulige saksbehandlingsfeil. Mangler det et aldri så lite nabovarsel eller en søknad om en aldeles ubetydelig omregulering, må saksbehandleren i kommunen regne med at de misfornøyde naboenes advokat vil finne feilen.

Styr unna snarveier

Skal administrasjon og politikere lykkes med bosetting, bør de ikke ta noen snarveier, men heller velge å informere mer, oftere og bredere enn det som kreves i regelverket. Opplyste naboer er de som best kan bidra til å redusere frykt og usikkerhet.

Det kan godt hende protestene vil komme uansett hvor god informasjonen er, og jeg forstår at naboer kan bli engstelige og frykter politisirener, brukte sprøytespisser, voldelige episoder og økt trafikk.

Derfor er det så viktig at politikerne, som har det siste ordet, unngår at frykten får styre debatten. Flere ganger de siste årene har vi sett at når naboene hever røsten, truer med advokat og til og med spiller ut bikini- og strand-kortet, er det som om ryggraden til enkelte politikere gir etter.

Jeg skulle ønske politikerne oftere la redselen for å miste makt og oppslutning til side, og i stedet for å la naboene vinne, lot oss forstå at vi er en del av et fellesskap der alle i nabolaget må ta sin del av ansvaret.

De svakeste blant oss trenger politikere som forblir på deres side, også når det koster. Det er også lokaldemokrati i praksis.