Klassefest, død og fordervelse
BOK: Klassefesten mange år etter - et mareritt eller en nostalgisk drøm? Hos Ninni Schulman blir det hele en blodig affaere.
Ninni Schulman: Velkommen hjem. Krimroman. Oversatt av Kari Engen. 495 sider. Cappelen Damm.
Svenske krimdronninger står i kø, og Ninni Schulman er slett ikke den verste. Hun er ingen åpenbaring heller, men leverer habil utkantkrim uten altfor mange av de skjemmende krimklisjeene som fyller denne sjangeren.
«Velkommen hjem» har de samme styrker og svakheter som hennes tidligere bøker. Det er nesten for mange gjengangere i persongalleriet, det blir krevende å følge både journalistheltinnen og en hel håndfull etterforskere samt deres partnere og familieforhold samtidig som vi introduseres for en ny krimgåte – med nye personer. Denne gang er utgangspunktet en gjenforeningsfest for skoleklassen, dermed dukker det opp en haug med nye navn og folk vi skal holde orden på.
Likevel klarer Schulman å holde tempo og driv gjennom nesten 500 siders klassefest full av intriger, sjalusi, mobbing, dårlig samvittighet, rus, aereskjelling og brutal død. Mange vil nok kjenne seg igjen i deler av dette, den lett krampaktige nå-skal-vi-ha-det-festlig-følelsen som frontes støyende og fargerikt av festens arrangører – og den dette-er-vel-egentlig-bare-fordi-ingen-våget-si-nei-erkjennelsen som ligger like under overflaten hos flere av de angrende deltakerne.
Det er godt skildret, på samme måte som persongalleriet er beskrevet på troverdig vis – både gjengangerne og nykommerne. Saerlig sterk er måten Schulman lar den tørrlagte alkoholikeren reflektere seg inn mot festen, gjennom den, og ut på andre siden av en sprekk som truer med å ødelegge alt han har bygget opp de siste to årene. Her er rusproblemet plutselig mer enn en sliten krimeffekt, uvanlig og bra.