Sint syklist
Jeg har nettopp vaert en sint syklist. En bil hadde kjørt inn på sykkelstien helt i bunnen av bakken. Trygt parkert der jeg pleier å sykle rimelig fort, satt han og pratet i mobiltelefonen.
Jeg måtte bremse helt ned, faktisk stoppe og gå av sykkelen for å komme forbi bilen. Bilisten hadde tydelig kroppspråk. Jeg så et stresset menneske som nok hadde skjønt at parkeringen ikke var så smart. Fra meg fikk han alt annet enn et hyggelig blikk, heller et ganske så rasende blikk.
Et av de store godene med å sykle er at vi får rimelig god tid til å tenke. Reflektere over hva som faktisk skjer. Jeg hadde hatt en av mine dårlige dager på jobb. Ting hadde skjedd som gjorde at jeg i utgangspunktet var passe frustrert mens jeg syklet hjemover. Det var godt å oppdage at dette var den egentlige grunnen til at jeg var sint. Det var ikke på grunn av en ubetenksom bilist. På en god dag kunne jeg smilt av hans klossete forsøk på å vaere lovlydig mobilbruker.
Egentlig bør jeg vaere takknemlig overfor bilisten, for han hjalp meg til å oppdage hvorfor jeg egentlig var sint. Det ga meg også mulighet for å gjøre noe med det. Ikke slik å forstå at det ikke er lov å bli sint, det er det. Men ofte er det grunn til å kjenne litt etter hva som faktisk skjer.
«Den som er sen til vrede, har stor innsikt, den bråsinte viser hvor dum han er.» (Ordsp.14.29)