Uklokt å velge Hagen
LEDER: Det er noe søtt over den tidligere Frpeieren Carl I. Hagens stadige lengsel tilbake til både sagmugg og posisjoner.
Allerede i 2001 meddelte han fra Stortingets talerstol at han hadde fått sin «dagdrøm knust», da de andre borgerlige partiene ikke ønsket å støtte hans ønske om å bli stortingspresident. Sannsynligvis var dette en politisk uklok beslutning av Venstre, KrF og Høyre, fordi det gjorde samarbeidet med Frp vanskeligere i Bondevik 2-regjeringen. Likevel bekreftet saken Hagens sans for, og higen etter, en plass i solen.
Etter hvert fikk han sin etterlengtede plass i presidentskapet, men han ble aldri mer enn visepresident. For fire år siden ville han ha en plass i Nobelkomiteen, men ble sviktet av sitt eget parti. Siden har han kjempet seg tilbake i politikken, både i Oslo bystyre og nå også som andre vararepresentant til Stortinget. Begge ganger under store kontroverser.
Nå vil han inn i Nobelkomiteen igjen, og denne gangen er partiet på hans side, men et nytt problem har oppstått: Han kan rett som det er risikere å måtte møte på Stortinget. Dette kan svekke tilliten komiteens uavhengighet av myndighetene, noe som ikke minst var viktig å få fram etter at fredsprisen gikk til den kinesiske opposisjonelle Liu Xiaobo.
Etter dette har Nobelkomiteens sammensetning vaert heftig diskutert. Mange mener at eks-politikerne i komiteen bør erstattes med fagfolk, gjerne fra flere land, men Stortinget har holdt seg til gammel praksis. Før i tiden var det vanlig å kombinere stortingsplassen med nobelarbeidet. Aase Lionaes (Ap) satt for eksempel på Stortinget i alle de ti årene hun ledet komiteen (1968– 77).
I nyere tid har både Thorbjørn Jagland (Ap) og Inger Marie Ytterhorn (Frp) vaert begge steder, men bare noen måneder – på «utgående kontrakt». Ingen har for øvrig funnet noe konstitusjonelt hinder for denne kombinasjonen, men det er lett å vaere enig med Jonas Gahr Støre (Ap) i at dette ikke bra.
Prinsipielt mener nok også Hagen det samme, men når det kommer til egne muligheter for prestisjefulle verv, blir 73-åringen på kanten til barnslig. Konsekvensen bør bli at Stortinget formaliserer sin etablerte praksis om å holde sine egne medlemmer fra dette fatet.