Viklet inn i en risikabel Saudi-strategi
GJESTEKOMMENTAR: Når Trump så solid støtter den saudiske strategien med destabiliserende utrenskninger innad og aggressive grep utenlands, kunne USA ikke bli mer dratt ut i hengemyra i Midtøsten.
Donald Trump holdt en tale denne uken hvor han ga sin Asia-reise karakter. Ikke overraskende mente han at den var en «enorm suksess». «Vårt store land blir igjen respektert i Asia», tvitret han. Men alle de siste meningsmålingene fra regionen sier det motsatte.
Et kjernefokus for Trumps reise var Japan og SørKorea, men bare 17 prosent av sørkoreanere og 24 prosent i Japan uttrykker tillit til ham, ned fra 88 og 78 prosent som uttrykte tillit til president Obama i hans andre presidentperiode. Trumps retorikk om egeninteresse og «America first» blir av asiater sett som et tegn på tilbaketrekking, i motsetning til den kinesiske presidenten Xi Jinpings mer åpne, utadrettede og ambisiøse agenda.
Dramatikken i Saudi-Arabia
Imidlertid, Trumps utenrikspolitikk står overfor en ny utfordring som kan forstyrre Midtøsten, allerede den mest ustabile delen av verden. Trump har gitt grønt lys for en ekstraordinær serie hendelser i Saudi-Arabia som bare kan beskrive som en revolusjon ovenfra. Noen av dem tyder på reelle og langsiktige reformer, men alle ser ut til å ha i seg en risiko for destabilisering av SaudiArabia og Midtøsten.
Saudi-Arabias nye kronprins, Mohammed bin Salman, har tatt grep for å sikre seg makt i alle retninger. Han har på den ene siden fengslet konservative åndelige ledere, mens han på den annen taler for politiske reformer. Hans siste mål har vært noen av kongedømmets mest mektige prinser, inkludert sjefen for Nasjonalgarden og milliardær-investoren Alwaleed bin Talal, for anklager om korrupsjon. En eldre arabisk statsmann og forretningsmann forteller meg at begrunnelsen virker mistenkelig. Han sier: «Alle prinser i Saudi-Arabia har deltatt i den institusjonaliserte korrupsjonen som er innebygd i systemet. Hvis dette virkelig handlet om korrupsjon, er Alwaleed den siste saudiske prinsen du ville gå etter.»
Hvis kampen mot terrorisme var en overordnet bekymring, ville du ikke ydmyke Mohammed bin Nayef, som var kronprins til han ble erstattet av Mohammed bin Salman i juni, og hvis bankkontoer nå er blitt frosne. I det siste tiåret arbeidet Nayef tett med Washington i å gjennomføre krigen mot al-Qaida og tilsvarende terrorgrupper, og han ble rutinemessig og overdådig rost av amerikanske embetsmenn. Men langt fra å forsvare for denne langvarige allierte, tvitret Trump faktisk sin støtte til utrenskningene, som hittil er utført uten spesifikke anklager eller begrunnelser.
Rokker ved stabiliteten
Saudi-Arabias stabilitet har historisk stått på tre søyler. Den ene er den kongelige familien, en stor, løs gruppe med 15.000–30.000 medlemmer, som har giftet seg med den andre søylen i det saudiske samfunnet, stammene. De to er alliert med den siste pilaren, landets ultra-ortodokse religiøse etablissement, hvis makt har vokst de siste fire tiårene. Mohammed bin Salman har sagt de rette tingene om religiøs moderasjon og har gått løs på alle tre pilarene. Ved å gjøre dette, endrer han hele strukturen for det saudiske regimet, fra en selvbeskyttelsesstat basert på konsensus til en politistat fundert på sentralisert kontroll.
Tiden vil vise om det vil virke.
Men det større puslespillet og den større faren er at kronprinsen, samtidig med at han har tatt dristige og risikable grep innenlands, har tatt en rekke aggressive grep utenlands. Han har eskalert den saudiske intervensjonen i Jemen, med bombeangrep og blokkeringer i luften, til lands og til sjøs. Han har forsøkt å sette Qatar i karantene, i håp om å gjøre landet til en underdanig satellittstat. Han tvang tilsynelatende den libanesiske statsministeren til å trekke seg, i håp om å destabilisere den sjia-dominerte regjeringen. Alle disse trekkene er en del av et forsøk på å bekjempe Irans voksende innflytelse i regionen.
Dette er grove redskaper for den komplekse utfordringen Midtøsten er. Saudiene forsøker å undergrave den Iran-støttede sjia-gruppen Hizbollahs maktposisjon i Libanon og straffe Qatar for deres påståtte bånd til gruppen. Men i flere år har saudiene og amerikanerne vært i en uuttalt allianse med Hizbollah mot IS, som i stor grad beseires av amerikansk-støttede kurdiske styrker og Iran-støttede sjia-militser. Irans innflytelse har blitt sett på som skjendig i noen områder og nyttig i andre.
Rett ut i hengemyra
I alle fall, den saudiske strategien ser ikke ut til å virke. Krigen i Jemen er forvandlet til en katastrofe. Det skapes en kvasistat («failed state») ved Saudi-Arabias grense som syder av sinne mot Riyadh. Qatar har ikke overgitt seg, og virker heller ikke å gjøre det. Så langt har sjiaene i Libanon reagert ansvarlig og nektet å ta åtet og kaste landet ut i borgerkrig. Men overalt i Midtøsten stiger spenningen, sekterisme vinner terreng, og med et par feilberegninger eller ulykker kan ting spiralisere ut av kontroll. Når Trump så solid støtter den saudiske strategien, kunne USA ikke bli mer dratt ut i hengemyra i Midtøsten.
Overalt i Midtøsten stiger spenningen, sekterisme vinner terreng, og med et par feilberegninger eller ulykker kan ting spiralisere ut av kontroll.
comments@fareedzakaria.com Washington Post Writers Group ©