Snakk om selvmord
LEDER: Det er ikke farlig å spørre direkte hvis du er redd noen har tanker om å avslutte livet.
Aftenbladets serie «Da Øystein forsvant» handler om selvmord, og om hvordan storsamfunn og hjelpeapparat reagerer når noen velger å avslutte sitt eget liv.
Hva gjorde politiet, hva gjorde legevakten, redningssentralen, frivillige hjelpemannskaper? Hva gjorde mediene? Hva gjør vi når vi tror noen er i ferd med å avslutte sitt eget liv?
Alle involverte, profesjonelle og pårørende, har reflektert over dette i ettertid. Ingen kan si at de klart burde handlet annerledes, eller at de klart gjorde alt de kunne.
Vi skriver om dette fordi vi må sette ord på det som, ifølge WHO, Verdens helseorganisasjon, er en av de største helseutfordringene vi har. Selvmord er det flest unge mennesker i Norge dør av.
Organisasjonen Leve mener verken fokus eller bevilgninger står i forhold til omfanget av problemene.
Samfunnet er blitt åpnere, men fremdeles er det kommuner som ikke tilbyr krisehjelp fordi selvmord regnes som en privat tragedie.
Når selvmord blir definert bort fra offentligheten og hjelpeapparatet, sitter pårørende igjen med en større byrde, de blir mer alene. Og påkjenningene på de etterlatte er enorme. I tillegg til sjokket og sorgen, sliter mange med tunge spørsmål om hvordan det kunne skje, hvorfor de ikke selv så, hvorfor de ikke klarte å hindre det.
Vi vet at risikoen for selvmord er høyere for disse etterlatte enn for andre.
Det kan være vondt og vanskelig å snakke om og skrive om, men det er viktig at vi forstår mer av det som skjer og hvordan det påvirker oss.
– Flere må våge å spørre og flere må våge å søke hjelp, sier Øysteins bror, Bjørn Tore Husby, til Aftenbladet.
For det er ikke farlig å spørre. Overlege Tom Ole Dalsrud ved Stavanger legevakt sier de vet at det er ufarlig å snakke om selvmord og stille direkte spørsmål til den de er bekymret for.
Likevel kan de sitte igjen med følelsen av ikke å ha fått ut all informasjon.
Vi som jobber i mediene, ser også at åpenhet er viktig. Vi skal fortsette å jobbe med å finne måter å skrive om dette på, slik at vi tydelig får fram omfanget, men likevel trør varsomt nok.
Som enkeltmennesker må vi alle huske at det ikke er farlig å spørre. Det kan i seg selv lette lidelsestrykket, og være første skritt for å hindre tanke i å bli handling.
Det er viktig at vi forstår mer av det som skjer.