Vi er ikke ferdige med kommunesammenslåingene

POLITIKK: Selv der hvor vi i fortid fikk kommunesammenslutninger meget på tvers av innbyggernes ønsker, har resultatet vært vellykket.

Regjeringens arbeid med kommunesammenslåinger ble ikke så vellykket som man kunne håpet på. For første gang ble det imidlertid over hele landet gjennomført seriøse diskusjoner. Til slutt kom folks følelser til å spille den avgjørende rolle for hva man våget. At Stortinget ikke selv tok føringen og bestemte hvordan fremtidig administrativ inndeling skulle være, viste seg å være en strategi som ga dårlig resultat. 108 kommuner ble redusert til 42 kommuner. Vi får 356 kommuner fra senest 1. januar 2020.

Blir feil

Vi mener det er utålelig at Stortinget overlater til kommunene å lage en helhetlig og nasjonal administrativ inndeling og i praksis gir småkommuner vetorett i slike spørsmål. Det ble feil i 1995, og det ble igjen feil i 2017. Etter denne siste runden, tror vi at nye prosesser i den nærmeste fremtid vil komme fra kommunene selv. De vil oppdage at de selv ikke vil kunne gi innbyggerne de rettigheter de har krav på innenfor gamle kommunegrenser. Flere forhold vil medvirke til dette.

Vil bli vellykkede

De kommunesammenslåinger som er besluttet, vil i hovedsak vise seg å være fornuftige og vellykkede. Skrekkscenarier om mindre demokrati, lengre veg til kommuneledelse, flere byråkrater osv. vil vise seg å være feil. Faktisk vil innbyggerne få akkurat det som var hensikten, en mer effektiv administrasjon og bedre tjenester.

Selv der hvor vi i fortid fikk kommunesammenslutninger meget på tvers av innbyggernes ønsker, har resultatet vært vellykket. Vi tror f.eks. ingen i Arendal i dag vil gå tilbake til inndelingen med fem kommuner fra før 1992. Og dette på tross av alle de vanskeligheter den nye kommunen fikk å stri med som færre kroner fra staten (ett inndelingstilskudd, ikke fem), at alle småkommunene tømte alle fond før sammenslutningen og hvor den nye kommunen definerte sitt nye nivå innen de enkelte felt med det som var toppnivået i den beste av de fem kommunene. Forskerne konkluderte i ettertid med at erfaringene og resultatene var gode både for samfunnsutvikling og næringsliv. Vi kunne også brukt eksempler fra vår egen region. I 1965 gikk Høyland inn i Sandnes, og Madla og Hetland inn i Stavanger. Hvem savner Høyland, Madla og Hetland i dag? Den velstandsutviklingen vi har hatt i Stavanger, ville neppe vært mulig med de gamle kommunegrenser.

Rettighetssamfunnet stiller krav

Om og om igjen er det sagt at små kommuner vil få problemer med å gi innbyggerne de rettigheter de har krav på. Dette er en realitet! I kommunenes arbeid for å holde akseptabelt nivå, har et ustrakt interkommunalt samarbeid utviklet seg. Mange kommuner har derfor ikke møtt veggen ennå. På minussiden teller det at det interkommunale konglomeratet er blitt «en stat i staten», uoversiktlig og vanskeligere for et kommunestyre å kontrollere. I de nye kommunestrukturene som nå skal gå seg til, må de interkommunale selskapene løses opp. Vi vil se eksempler på at de sammensluttede kommuner vil velge bort interkommunale løsninger fordi de ikke lenger er hensiktsmessige. Dette kan ramme dyrt de som valgte alenegang. Skal de inn i varmen, må de velge å tre inn i fellesskapet. Etter hvert som de uvillige kommunene innser dette, vil motstanden mot å gå inn i større fellesskap avta. Et stort antall styreplasser i interkommunale selskaper blir borte. Penger spart går inn i kommunestyrenes kasser.

Eldrebølgen påskynder utviklingen Ingen vet hvordan dette kan ende, men et estimat fra fylkesmennene tilsier at mellom 120 og 160 kommuner er hensiktsmessig. Eldrebølgen vil påskynde en slik utvikling. Stadig flere eldre og færre i yrkesaktiv alder, vil gi større utgifter i forhold til kommunens inntekter. Utfordringene med å skaffe tilstrekkelig og god kompetanse er allerede store i dag. De vil øke betydelig fremover. Hva bør så kommende regjeringer gjøre? De må inntil videre holde på at den beste enkeltstrategi for å styrke kommunesektoren er kommunesammenslåinger, og hjelpe til der prosesser begynner å komme i gang.

Med to forspilte sjanser til å lage en helhetlig og nasjonal administrativ inndeling, må vi håpe på at Stortinget innser at frivillighet og vetorett til små og urasjonelle kommuner aldri mer får trumfe nasjonale hensyn.

Hvem savner Høyland, Madla og Hetland i dag?