Bak hver by står en kvinne
BOK: Når det lokale og tidsbundne vider seg ut mot noe universelt
Lars Saabye Christensen: Byens spor. Roman. 442 sider. Cappelen Damm.
Overskriften på denne anmeldelsen er et sitat fra den siste romanen til hyppig prisbelønte, allsidige, maurflittige Lars Saabye Christensen (f. 1953, debut 1976), en realistisk orientert tekst lansert som første del av en trilogi og et klassisk, oslobasert familieog outsiderdrama lagt til de første etterkrigsåra, med en snublende, ung gutt i begivenhetenes sentrum og nøysomme, solidariske kvinner som historiens hverdagshelter, stikk i strid med oppfatningen til den blaserte maktpersonen som, i kjent mannssjåvinistisk stil, forkynner at «Kvinnene er nok best til privat bruk.»
Romanstrukturen i «Byens spor», med undertittelen «Ewald og Maj», virker enkel og godt gjennomført. Etter en poetisk klingende, billedrik prolog som er lagt til året 1957, og som fører leseren gjennom navngitte deler av Oslo, byen en viss Jesper Kristoffersen er i ferd med å forlate, hopper den allvitende fortelleren tilbake i tid og beretter kronologisk om åra fra 1948 til 1951 med utgangspunktet i familien til Ewald og Maj Kristoffersen.
Men før fiksjonen begynner å rulle for alvor, siteres «Et kort resymé av første arbeidsår 1947», en nøktern, kursivert journaltekst ført i pennen av en representant for Norges Røde Kors. Dette er en type «ready made»liknende stoff som dukker opp i slutten av hvert kapittel utover i romanen, og skal være direkte inspirert av papirer forfatteren i sin tid fant etter sin avdøde mor. Gjennom saklige referat fra medlems-, styre- og årsmøter illustreres den uselviske, nyttige innsatsen hardtarbeidende Røde Kors-kvinner la ned i et klassedelt etterkrigs-Norge med hjelpetrengende mennesker av mange slag.
Med mye varme og stor detaljrealisme, gjennom stadig nye scener og bilder, innfall og utfall, i spennet mellom livsmot og vemod, avdekkes familielivet til ekteparet Ewald og Maj, han ansatt i et reklamebyrå, hun heimeværende mor for Jesper, født 1941, og snart også for lillesøsteren Stine. En avgjørende begivenhet i Majs liv inntreffer da hun påtar seg det ulønnede vervet som kasserer i «Fagerborg Avdeling av Oslo Krets av Norges Røde Kors».
At familien Kristoffersen bor i Kirkeveien 127, og at karakterene i boka beveger seg mellom Fagerborg og Frogner, Majorstua og Marienlyst, Bogstadveien og Bislet, Vigelandsparken og Valka, understreker at vi befinner oss i velkjent Saabye-land - riktignok med utflukter til steder i Oslo sentrum underveis.
En typisk Saabye-skikkelse er Jesper, sønnen i huset. Han som begynner et år for seint på skolen, og som i likhet med andre hovedaktører i forfatterskapet oppviser fysisk-psykiske lyter: Han faller, særlig om natta, han tisser mye, han er urolig. Men legen sier at han er følsom, og lærer Tønne taler om en god gutt.
Midt blant mer jordnære skikkelser – særlig en pliktoppfyllende, kjærlig mor, en rappkjefta, litt fjern far, fru Vik, hjelpsom nabo og enke etter en veterinær, den døvhørte slaktersønnen Jostein – er Jesper bokas kunstnersjel. Han er uhyre musikalsk og fascineres såpass av Erik Saties Gymnopédie nr. 1 – en melodi som i likhet med denne romanen kan knyttes til både «sirkuset og kirkegården» - at foreldrene kjøper piano og betaler spilletimer for sønnen hos den italienske pianisten Enzo Zanetti. Der lærer han ikke bare hva det vil si å «reparere», men at han som musiker må sikte på å «bevege» heller enn å «imponere» - et kunstnerisk credo Lars Saabye Christensen selv åpenbart søker å leve opp til i denne boka om «skam og sødme», sårbarhet, skyld og savn, kjærlighet, fortielse, lengsel, løgn og latter, sjalusi, vennskap, ensomhet og død, mye av det som er genuint menneskelig, og derfor aldri vil gå av moten.
Selv om f.eks. romanen «Magnet» (2015) framstår som et rikere kunstverk enn «Byens spor», rommer også årets tekst emosjonelt trøkk og scener av ypperste karat - som da Maj og Jesper besøker Steen & Strøm, julemerker selges for Røde Kors, lærer Tønne slår og seinere havner på skolens tak, en slakter hevner seg på vegne av sin sønn, den urolige Maj undres på hvorfor Ewald verken lukter tobakk eller børst da han omsider kommer hjem fra byen.
Men vil du vite mer om «lakatarm», baren på Bristol, en snømann og rosiner, en matpakke som kastes, det å være tjukk og tynn, en stesønn som flykter og skriver brev, Cirkus Schumann, en skuespillerinne som begynner med Ibsen og slutter på Chat Noir, eller Henrik Sørensens gigantmaleri i Oslo Rådhus, ja, da må du lese «Byens spor».
Vi befinner oss i velkjent Saabye-land.