Ole Andreas Tomasgaard er død
Ole Andreas Tomasgaard døde 29. oktober, 83 år gammel. Mange i Stavanger har mye å takke ham for, langt flere enn vi som var hans pasienter i tannlegepraksisen i Wessels gate.
Jeg har alltid hatt et snev av tannlegeskrekk, men hos Tomasgaard var det fort glemt. Besøkene hos ham og hans kone og sekretær Gro ble rene hyggestunder. Paret interesserte seg for langt mer enn tennene; de var levende opptatt av alle i pasientenes familie, slik at vi ganske raskt følte oss i nær slekt med de to i hvitt.
Ole Andreas Tomasgaard vokste opp i Kopervik og åpnet tannlegepraksis i Stavanger i 1962, to år etter endt utdannelse i Kiel i Tyskland. Siden jeg er germanofil, en diagnose det ikke er lett å stå fram med, nøt jeg hans fortellinger fra studietiden. Jeg kunne for eksempel ikke la være å sette pris på historien om den gamle nazisten som fikk seg en omgang juling i hansabyen.
Samfunnslivet i Tyskland opptok Tomasgaard sterkt, men han var også et utpreget politisk menneske på hjemmebane. I 20 år satt han i bystyret i Stavanger for Høyre, og i denne tiden var han med på å utrette store ting.
Han ledet idrettsstyret da Storhallen på Tjensvoll ble reist. Også Kvernevikhallen, Tastahallen, Hundvåghallen, Tennishuset og Sørmarka arena var han med på å realisere.
Ikke bare hadde Tomasgaard et stort hjerte for idretten; han satte også spor etter seg på andre områder. Høyremannen satt i byggekomiteen for Rogaland kunstsenter og ledet styret både for Stavanger boligbyggelag og Stavanger museum.
Med rette kan man kalle denne mannen en samfunnsbygger. Grunnen til at han gjennom politikken brukte så mye tid og omtanke på andre, tror jeg bunner i dette: Ole Andreas Tomasgaard var svært glad i mennesker.
Det var dette vi merket så sterkt da vi satte oss i tannlegestolen. At han hadde hodeskallen til Norges sist halshogde mann i hylla rett ved siden av, bekymret oss ikke det minste da Tomasgaard kastet et skøyeraktig blikk på oss og vi gurglet og nikket tilhanskommentareromdensistetidsbegivenheter i Tyskland og Rogaland.
Da han var 73, fikk vi beskjeden som gjorde vondt i både hjerte- og tannrøttene: Nå skulle praksisen avvikles.
Da to av hans kolleger ymtet frampå om å få kjøpt pasientkartoteket, lød svaret: Man selger ikke slekta.