Byfortetting og klimahensyn i praksis
KRONIKK: I klimaregnskapet er forskjellen mellom nytt sykehus på Våland og Ullandhaug ikke større enn 30 menneskers årlige CO2-utslipp!
Filosofen Ludwig Wittgensteins erkjennelse av at «om det man ikke kan tale, må man tie» understreker at vi mennesker ofte snakker forbi hverandre. Det gjør vi også i klimadebatten. Vi bruker argumenter som blander følelser og fakta. Denne artikkelen er et forsøk på å rydde litt i en av debattene som går; den om klimahensyn-drevet fortetting av våre byer.
Er lokalisering viktig?
I mange norske byer og tettsteder oppstår det til stadighet debatter om statlig lokalisering av sykehus, universiteter og store kontorbygg for offentlig forvaltning. Statlig virksomhet omfatter 10 prosent av den norske arbeidsstyrken og har også store publikumsrettede aktiviteter. Transportøkonomisk Institutt (TØI) har nå, på oppdrag fra Statsbygg, regnet på miljøkonsekvensene ved statlige lokaliseringer. Resultatet er interessant. Ett av eksemplene, den ikke-sentrumsnaere lokaliseringen av det nye Stavanger universitetssjukehus (SUS) på Ullandhaug naer Universitetet i Stavanger (UiS), berører generiske utfordringer. Jeg skal forsøke å sette resultatet inn i en større sammenheng.
Den klassiske problemstillingen som lokaliseringsdebatten i Stavanger inneholdt, var om man skulle bygge videre på det eksisterende sentrumsnaere sykehuset på Våland eller bygge et nytt på bar mark naer UiS. Temperaturen i debatten var høy, den pågår ennå, etter at avgjørelsen er tatt.
TØI fant at i alle de undersøkte casene (Stavanger, Arendal, Hamar og Oslo) «ble beslutning om lokalisering tatt av virksomheten selv, og godkjent av de respektive departement eller direktorat». Og videre at «statlige virksomheter ikke nødvendigvis lokaliseres i henhold til statlige planretningslinjer for samordnet bolig-, arealog transportplanlegging, og at dette bidrar til mer biltrafikk og CO2-utslipp på grunn av transport».
Det er mange gode argumenter på begge sider i lokaliseringsdebatten. En lokalisering vil måtte vurderes bredt og man kan ikke bare begrense den til klimagassutslipp, CO2, men for overhodet å gjøre sammenligninger må man dessverre forenkle og begrense, så det jeg her skriver om, er altså kun CO intet annet!
Betyr lite
TØI har beregnet transportbehovet ved de to lokaliseringene inkludert ansatte og besøkende. SUS hadde 7670 ansatte i januar 2017. Disse skal betjene en region med 350.000 innbyggere fra Hjelmeland til Sokndal, og ikke bare Stavangers 135.000 innbyggere. Hver ansatt genererer 84 pasienter og 42 besøkende, totalt 126 mennesker per ansatt per år, og de fleste av disse bor ikke sentrumsnaert i Stavanger. De fleste blir «tilreisende», uansett valg av lokalisering. TØI har for sammenligningens skyld regnet med at begge lokaliseringene beregnes ut fra samme byggareal (Vålands), som i dag er 138.000 m².
TØI konkluderer med at det sentrumsnaere alternativet Våland i første byggetrinn ville hatt et utslipp som er 11 prosent, eller 331 tonn CO2, mindre per år enn det ikke-sentrumsnaere alternativet på Ullandhaug. Forskjellen vil ikke nødvendigvis øke med nye byggetrinn og dobling av arealet, fordi transportsektoren pga nye miljøkrav blir renere og renere fordi alle nye privatbiler, bybusser og lette varebiler fra 2025 skal vaere utslippsfrie. Man kan altså ikke resirkulere gamle miljøargumenter lenger. Men forskjellen på 331 tonn «luft» høres kanskje for mange forferdelig mye ut? Mange vil dermed tenke at det av klimahensyn burde ha ført til at Våland ble valgt − men vent litt, er det nå så mye?
Vår livsstil gjør hver av oss er ansvarlig for et årlig utslipp av CO2 på 11 tonn. Forskjellen mellom Våland og Ullandhaug tilsvarer følgelig bare 30 menneskers årlige CO2-utslipp! Hvis vi er opptatt av å redusere utslippene, kan vi gjøre ganske mye annet enn å kun konsentrerer oss om en enkelt sykehusutbygging. Vi vil faktisk også kunne spare 331 tonn CO2 i året: y Hvis 132 mennesker bytter fra diesel- til elbil. y Hvis 946 mennesker halverer kjøttforbruket sitt. y Eller hvis 1324 ganger tur/retur Stavanger−Oslo
unngås.
Det sier seg selv at hvis man vil kutte klimagassutslipp, er det enkelt – og sykehusets lokalisering betyr lite.
Ullandhaug kommer best ut
Et nybygget SUS på Ullandhaug vil bli 68 prosent mer kompakt og rasjonelt og bare på 94.135 m2 (BRA, første byggetrinn) sammenlignet med det mer «utflytende» eksisterende på 138.000 m². Hvis man skal bygge om det eksisterende sykehuset, er det nesten umulig å oppnå naer-nullenergibygg-nivå (NZEB ), som jo vil gjelde for nybygg fra utgangen 2020, ifølge EUs bygningsdirektiv fra 2010 (ED 2010, 31/EU). Et nybygg vil derved sannsynligvis ha langt mindre utslipp i et livssyklusperspektiv enn et eksisterende, selv om man regner inn den nokså forurensende byggefasen.
Ved UiS har masterstudenter på byplanlegging i vårsemesteret to år på rad arbeidet med et fornybarenergi-basert, selvforsynt UiS og SUS og konkludert med at det er mulig. I kurset «New Technologies and Ideas for Sustainable City Development» er forkunnskapen utviklet, og kurset blir fra høsten 2018 derfor også tilbudt som etter- og videreutdanningskurs (EVU) ved UiS. Målet er å se fremover, utvikle ny kunnskap og ny forståelse så man slipper å resirkulere utdaterte argumenter.