Skampletter på kartet
LEDER: Forrige uke jublet verden over at det nå er flere dager siden Berlinmuren falt enn antall dager den fikk stå. Samtidig popper det opp flere murer og gjerder enn noensinne.
Dette er et stort paradoks, og det er et paradoks verdenssamfunnet ikke skal akseptere. En oversikt Aftenbladet brakte denne uken viser at det nå er minst 75 oppførte eller planlagte barrierer langs verdens landegrenser. Vi minner om at én av disse er et 200 meter langt gjerde langs den norske grensen mot Russland.
Det er én forskjell mellom Berlinmuren og de fleste av de andre barrierene: den forhatte muren skulle hindre folk å flykte fra davaerende Øst-Tyskland (DDR), mens dagens sperringer er til for å stoppe folk fra å komme inn i et land.
På mange måter er det en logisk forklaring på dette. Det handler om et slags opprør mot elitens globaliseringsdrømmer. Lokale identiteter, deres språk, kultur og religion, søker beskyttelse mot frihandel, åpne grenser, Schengen-avtalen og andre religioner enn landenes egne og tradisjonelle.
Dette er i ferd med å bli legitim politikk, langt inn i de trygge velferdsstatene i Skandinavia. Det er altså gode forklaringer på at det skjer, men dette er ikke bare estetiske skampletter på landskapet. Det er en skamplett på ethvert kart og på enhver regjerings rulleblad.
Mange vil hevde at murene og gjerdene bare er kosmetikk. Langt på vei er det pass-, visum og tollbarrierer av elektronisk karakter som tilsynelatende er like vanskelige å forsere. Samtidig viser forskere til at murene har en verdi i tillegg til den symbolske.
Det er politiske, økonomiske og sosiale årsaker som er hovedgrunnen til at folk flytter på seg. Folk flytter også til eller fra klima i endring. Dette er en naturlig forflytning og dessuten en grunnleggende rettighet, som har lengre tradisjoner enn landegrensene.
Det er likevel rasjonelle grunner for grensekontroll, innvandringsbegrensning og retur av asylsøkere. De handler dessuten om langt mer enn frykt for kriminalitet og terrorisme.
Grensemurer er likevel ekstreme og autoritaere tiltak, som går på akkord med grunnleggende menneskerettigheter. Problemet blir ekstra stort når vestlige, frie land står i spissen for utbyggingen. Da vil vi mangle argumenter når totalitaere stater gjør det samme og vi står igjen som velmenende, men mislykkede tilskuere, som vi gjorde da DDR herjet som verst med innbyggerne sine.