Etter #metoo

KOMMENTAR: Jeg tror pressen, så vel som politikken, må vurdere egen håndtering og metode i kjølvannet av disse sakene.

I flere uker har #metoo rast gjennom alle de norske partiene, noen mer enn andre. Kampanjen har fått konsekvenser for noen av våre fremste folkevalgte, og saerlig i Høyre og Arbeiderpartiet har det vaert noen tøffe uker. I norsk politikk vil det nå for alltid vaere et før og etter #metoo.

Stort påtrykk

Mitt eget parti har de siste ukene måttet håndtere flere varslersaker. Det har vaert krevende på flere måter. Først og fremst har det vaert viktig for Høyre å ivareta varslerne på en god måte. Samtidig har mange av våre tillitsvalgte og ansatte møtt et stort påtrykk fra pressen, og organisasjonen vår har forsøkt å vaere mest mulig åpen og gi så mye informasjon som mulig, uten å sette varslernes anonymitet og historie i spill.

Jeg har sittet på utsiden og kikket inn på alt som har skjedd i partiet de siste ukene. Det er kun en håndfull mennesker, med vår generalsekretaer i spissen, som har vaert direkte involvert i håndteringen av varslernes saker. Og slik må det vaere. Likevel er vi mange som har følt dette tett på kroppen, og det preger naermest alle i partiet. Vi er også mange som har fått svaert mange henvendelser fra pressen. Spørsmål om de konkrete sakene, og spørsmål om den generelle (u)kulturen i partiet og håndteringen. Saerlig medlemmene i Unge Høyre har vaert utsatt for et stort press. Det er ikke unaturlig i all den tid det hele startet med en sak om den tidligere lederen i Unge Høyre.

Jeg tror ikke det finnes en eneste politiker, verken i partiene eller ungdomspartiene, som ikke forstår at pressen har et stort informasjonsbehov når slike ting skjer. Pressen skal vaere tøffe mot oss, de skal forlange svar, og de har utvilsomt spilt en avgjørende rolle i #metoo-sakene vi har sett i norsk politikk. Vi må erkjenne at vi uten pressen nok ikke hadde fått samme anledning til å «rydde opp» og ta tak i ukultur vi strengt tatt burde ha tatt tak i tidligere. Likevel tror jeg også pressen, som politikken, i kjølvannet av disse sakene må vurdere egen håndtering og metode.

Eksempler

Jeg har lyst til å dele noen eksempler på ting som har skjedd med unge mennesker med et politisk engasjement de siste ukene. Jeg kaller dem bevisst ikke politikere, da mange av dem er lokallagsledere i Unge Høyre, noen er under 18 år og kanskje i sitt aller første politiske verv noensinne. Det er også viktig å ta et forbehold om at dette er slik de har opplevd ting, og ting oppleves kanskje annerledes når man er 17 år og akkurat har meldt seg inn i Unge Høyre, enn når man er 35 år og sitter på Stortinget. Likevel synes jeg det er verdt å bringe frem konkrete eksempler vi har mottatt fra våre medlemmer i forbindelse med denne debatten:

Moren til en fylkesleder i Unge Høyre ble kontaktet av en journalist som lurte på hvor sønnen hennes oppholdt seg. Videre tok journalisten kontakt med fylkeslederen på Facebook og utga seg for å vaere en privatperson. Fylkeslederen svarte at dersom vedkommende var journalist, måtte de ringe på telefon heller. Da ringte journalisten.

En fylkesleder i Unge Høyre fortalte en som ringte fra et distriktskontor i NRK at hun var på skoletur. Da spurte vedkommende om det var slik at foreldrene kunne bekrefte at hun faktisk var på denne skoleturen og ikke løy om det, dersom de ringte til dem. Etterpå ringte vedkommende til NRKs dagsnytt 18-redaksjon og fortalte at fylkeslederen oppholdt seg i Oslo.

En tidligere fylkesleder i Unge Høyre hadde en lengre samtale med noen i NRK. Mot slutten av samtalen spurte journalisten om det var slik i Unge Høyre at jenter lå med gutter for å få delegatplass til landsmøter og lignende.

Et medlem i Unge Høyre ble fulgt etter på gaten og inn på T-banen av en journalist i Aftenposten etter at han hadde stilt opp til intervju på en annen sak med en annen journalist.

Ryktespredning og hersketeknikker Det finnes flere eksempler, og mange av dem er henvendelser som rett og slett baerer preg av å vaere svaert uhøflige, pågående i tonen og klassisk hersketeknikk. Det kan f.eks. vaere SMS’er fra journalister hvor man indirekte beskyldes for å vaere feig eller blir litt latterliggjort for ikke å ville eller kunne svare på spørsmål. For mange av våre medlemmer i Unge Høyre som har fått slike henvendelser, har dette kanskje vaert den første gangen de noensinne har snakket med en journalist. Hva gjør det med lysten til å forbli i politikken?

Jeg har selv opplevd å bli ringt av pressen hvor de har navngitt konkrete mennesker i partiet, med spørsmål om jeg kjenner til varsler på vedkommende. Ikke har de ringt og konfrontert vedkommende selv, så personen har vaert ukjent med at mediene ringer rundt til folk og spør om de kjenner til at det har blitt varslet om dem. En annen jeg kjenner ble utsatt for lignende. Dette er ren ryktespredning eller «fisking», for å forsøke å finne ut av hvem det er varslet om og hvem som står bak. Varslerne i Arbeiderpartiet skrev også et innlegg i Aftenposten hvor de beskylder mediene for å blåse deres anonymitet til andre mennesker i partiet, i jakt på saker.

Er det greit?

Synes vi det er greit at pressen opptrer på den måten? Jeg håper ikke det. I så fall bør vi bare venne oss til at politikere snakker ullent, at de omringer seg med kommunikasjons- og presserådgivere, og blir mer og mer varsomme med hvordan og til hvem de uttaler seg. Og verre: at terskelen for å varsle blir svaert høy. Det tror jeg ingen ønsker seg.

Vi må alle se oss godt i speilet etter disse #metoo-ukene. Gjør vi det på riktig måte, har vi alle mulighet til å komme ut som bedre mennesker og organisasjoner på andre siden. Da blir det ikke bare et før og etter #metoo, det blir bedre.

Likevel tror jeg også pressen, som politikken, i kjølvannet av disse sakene må vurdere egen håndtering og metode.