Hedda som bortskjemt barn
TEATER: Velspelt og moderne «Hedda Gabler». Men Hedda framstår for kjip og usympatisk til å vekka sympati.
det patriarkalske, borgarlege samfunnet har bygd rundt henne? Er ho ein nihilist, var Ibsen inspirert av Nietszches tenking? Eller er dette eit realistisk, psykologisk drama om ei deprimert kvinne? Kvifor er ho i så fall deprimert?
Nettopp det mystiske i Hedda gjer at «Hedda Gabler» blir sett opp på teaterscener verda over, heile tida - og blir rekna som ei av dei heilt store kvinnerollene å spela.
Dette er tredje gong Rogaland Teater spelar stykket, som også hadde premiere på Kilden i Kristiansand 1. februar. Stykket blei til dømes også spelt på National Theatre i London i 2016, med Ruth Wilson i hovudrolla, i ein minimalistisk scenografi som liknar den me får sjå på Rogaland Teater.
Kjeder seg til døde
Når publikum kjem inn i salen, sit Hedda (Helga Guren) i sin rike, oransje silkekjole og kjedar seg ved det gamle pianoet. Rundt henne er det store bøtter fulle av blomar. Dei høge veggane er Bonytt-beige og reine, slik øvre middelklasse liker å ha det i 2018. Det einaste som «pyntar opp» på veggen, er to forgylte pistolar.
Hedda har akkurat vore på lang bryllupsreise med sin ganske naive akademikarmann Jørgen Tesman, flott spelt av Marko Kanic. Mens han har glede i å dykka ned i støvete bøker, har ho nesten kjeda vettet av seg og sakna selskap av «sine» folk. Det store spørsmålet er kvifor den attraktive, bortskjemde overklassejenta Hedda har gifta seg med Jørgen - ein mann ho openbart ikkje elskar eller er lukkeleg med.
«Hedda Gabler» spelar seg ut over to døgn, der Heddas gamle flamme Ejlert Løvborg (Mattias Lech) dukkar opp med eit genialt, handskrive manus. Og der ei kvinne - Fru Elvsted (Nina Ellen Ødegård) - på overtydande vis tek det store steget å gå frå mannen sin for å leva saman med Løvborg. Familievennen Brack, kynisk og fint spelt av Svein Solenes, driv sitt renkespel. Og så går det galt til slutt.
Modernisert
Ibsens originaltekst er heldigvis bearbeida og modernisert, ’og blir framført naturleg og truverdig - langt unna den gamle, komisk dramatiske fjernsynsteatervarianten av Ibsen. Her er både kutta og lagt til, men essensen i stykket ligg fast.
Skodespelarensemblet fungerer veldig godt saman, meistrar dei små nyansane, dramatikken, små lommer av komikk. Scenen mellom Løvborg og Hedda i sofaen er til dømes nydeleg spelt, med alle sine effektfulle pausar.
Musikken er, som scenografien og dei tidlause kostyma, minimalistisk og effektiv.
Den uløyste gåta
Men den store rolla, den store gåta, er altså Hedda sjølv. For det alle lurer på, er kva det er med henne.
Helga Guren er frå første sekund fysisk og sterk i si framstilling av denne kvinna. Du ser kor intenst ho kjedar seg, du formelig luktar forakten hennar for dei fleste rundt seg, kjenner dei stadige, giftige stikka hennar, blir slått av kor infam og ondskapsfull ho kan vera.
Spørsmålet er om regissør Audny Chris Holsen har valt å fokusera for sterkt på Heddas kjipe trekk, om ho blir for eindimensjonal. Hedda framstår som eit stort, bortskjemt barn, sjølvopptatt, sutrete urimeleg og ute av stand til å ta tak i sitt eige liv. Når ho er så usympatisk, er det vanskeleg å få sympati med henne. Og når ho virkar å vera så umogen i sitt privilegerte, tomme liv, reduserer det krafta i hennar siste val. Er det basert på ei djupare eksistensiell smerte og desperasjon, slik Ejlert Løvborg truverdig framstår, eller er det nok ei umogen, naerast irrasjonell, handling?
Undertittelen på Rogaland Teaters «Hedda Gabler» er «En uløst gåte». Du får gå og sjå sjølv – om du løyser gåta.
Skodespelarensemblet fungerer veldig godt saman, meistrar dei små nyansane, dramatikken, små lommer av komikk. Scenen mellom Løvborg og Hedda i sofaen er til dømes nydeleg spelt, med alle sine effektfulle pausar.