Musikk inspirert av diktere og malere
KONSERT: En helaften Debussy med fransk mesterdirigent.
Første rapsodi for klarinett og orkester; Leketøykassen; To danser for harpe og orkester; Skyer og Fester ( fra Nocturnes); Iberia ( fra Images). Solister: Ursula Ascic harpe, Andreas
Sundén klarinett. SSO, dir. Marc Soustrot. Konserthuset torsdag kveld.
25. mars i år er det 100 år siden Debussy døde. Debussy var den som innvarslet fransk modernitet i musikken, uten å danne noen skole. Mest karakteristisk i hans modne verk er den frigjøring han gjør av klangfargen, som tradisjonelt skulle tydeliggjøre de melodiske linjene.
En viktig impuls til dette hadde han fra Wagner, men ellers var det nettopp det tysk-østerrikske hegemoniet i kunstmusikken han ville bryte med. Bare ett av de som regnes for Debussys største orkesterverk, var representert på konserten torsdag kveld, nemlig Nocturnes, og da ikke hele verket, men to av delene; Skyer (Nuages) og Fester eller Festligheter (Fêtes).
Nyanser av grått
Det første ble spilt med de nyanser av grått som denne satsen alluderer til, og det var, som det skal vaere, noe statisk, men også noe drømmende over dette tablået. I Fêtes kommer blåsere inn fra forskjellige kanter og lar seg snart høre tydelig, snart dust. Det var en utmerket fremføring vi var vitne til, der tempoet var elastisk og der det til sine tider ble ganske heftig. Debussy misunte malere som James Whistler og William Turner på grunn av det skisseaktige i deres malerier. Men nettopp dette tar Debussy opp i stykker som disse.
Stadig forandring
Debussys estetikk var sterkt influert av franske diktere som Baudelaire, Verlaine, Mallarmé. Han deltok sammen med diktere og malere i Mallarmés salong på de berømte tirsdagssamlingene: Del av det skjønne var det bisarre; det gjaldt nyanser fremfor alt, og tingene skulle antydes, suggereres, ikke utales tydelig. Nyanser og atmosfaerer gjenspeiler seg i de to dansene – en hellig og en profan – for harpe og orkester, nydelig fremført av både harpist og orkester.
Iberia (fra Images) har, som navnet sier, noe spansk over seg som Debussy var blitt inspirert av fra verdensutstillingen i 1889. Iberia har de poetiske betegnelsene «Langs gatene og veiene»; «Nattens dufter»; «Om morgenen på en festdag». Klangbildet er da også lyrisk. Her hører vi både kastanjetter, Bolero-rytmer og Habanera-vendinger. I «Nattens dufter» er lyset askegrått, mens det går nokså heftig og fargerikt for seg i siste del.
Solid dirigent
Marc Soustrot ledet orkesteret på subtilt vis gjennom de forskjellige karakterer og stemninger i en musikk som stadig er i forandring. Vi hørte at rytmikken hos Debussy har en klanglig funksjon i et uttrykk som kan karakteriseres som en kjølig sensualitet.
Vi savnet et av de andre store orkesterverkene denne kvelden. I stedet fikk vi som innledning rapsodien for klarinett og orkester, raffinert spilt av orkesteret med AndreasSundén på soloinstrumentet.
Det andre verket før pause, «Leketøykassen», er egentlig en ballett for barn som en venn av Debussy måtte fullføre. Oppi denne kassen er det mange slags leketøy som musikaliseres på ulikt vis og hvor det også er plass til det bisarre. Men det spørs om ikke dette verket er morsommere for de utøvende enn for publikum. Uansett – orkesteret slo til med et uhyre presist spill.
Men som sagt: Programmet etter pause var det mest betagende. Og vi skulle gjerne hørt «Havet» (La mer) og/eller «En fauns ettermiddag» når først Debussy skulle markeres med en helaften og vi fikk stifte bekjentskap med en så fremragende spesialist på fransk musikk som Marc Soustrot.