En Gud med angst
Jesus viser her hvordan samspillet mellom tillit og frykt kan fungere. Han er himmelsk menneskelig. Og jordisk åndelig. Å vaere åndelig handler ikke om å vaere fritatt for vonde følelser. Jesus gråt. Jesus kjente på angst, og på korset ropte han: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» I dette ropet ligger hvert eneste menneskes hjerteskjaerende fortvilelse. Det at jeg er redd sier ingenting om hvor dyp min tillit til Gud er! Følelsene fjerner ikke tilliten. Og tilliten fjerner ikke følelsene. Tillit til Gud er på et annet nivå i oss enn følelser knyttet til de problemer vi møter i hverdagen.
Gudsnaervaer
Vi mennesker har så lett for å forveksle følelser og Gudsnaervaer. Men hvis vi tolker gode følelser som Guds naervaer, og angst som Guds fravaer, begrenser vi gudsbildet. Og Gud blir bare en projeksjon av vårt skiftende følelsesliv. Gud har aldri lovet oss et liv uten smerte og lidelse, men Gud har lovet å vaere sammen med oss – også i våre tyngste stunder.
Kontrastfullt liv
Livet er kontrastfullt. Fastelavnssøndag viser oss også det. Boller med krem – før fasten. Karneval, dans og lidenskap – før askeonsdag, forsakelse og lidelse. Og nettopp livets kontraster var det grekerne fikk se. Grekerne, som var kjent for sin filosofi og visdomstradisjon, forventet antagelig å finne en gud med styrke og verdighet – lik de greske gudene. Og så får de møte Jesus, en mann med angst. En mann de kunne kjenne seg igjen i. En Gud som var naer. Å se Jesus betyr å bli kjent med sitt eget mørke, men samtidig ane stemmen fra himmelen som taler om herliggjørelse og himmelsk lysglans. Vi kan bli blendet av lyset, og vi kan bli opplyst av mørket. Jesus viser oss livets dimensjoner. Lys og mørke. Og vi skjønner hva han sier, for vi har alle vaert der. Både i de gode dagene, når himmelen er høy og lys. Og i mørket, når vi trykkes nedover, tett ompakket av god jord.
God jord med møkk
God jord betyr ikke ren jord, god jord inneholder mye møkk – det vet både bønder og alle som har vaert i mørke. Men hvetekornet må ned i den mørke jorda for å vokse og bli til; ja, nettopp fastelavnsboller. Men hva er det i det lille hvetekornet som legges i jorda som gjør at det klarer å strekke seg mot lyset?
Hvordan finner det veien oppover? Det må vaere noe som er sterkere enn tyngdekraften og mørket. Noe som får oss til å strekke oss mot lyset. Kanskje er nettopp det selve Gudskraften? Noe vi ikke klarer alene, men sammen, slik Gunnar M. Roalkvam sier det i diktet Snøklokker:
Se: snøklokker i hagen, vokse alltid flerr i lag, di vett å holla sammen, når di strekke seg mod dag.
Å holde sammen. For selv i det mørkeste, i våre vonde og meningsløse dager, der er Gud.
Ikke for å fjerne problemene våre, men for å vaere der sammen med oss og vise oss veien mot lyset.
Jeg undrer meg over hva grekerne forventet da de ville se Jesus. Jeg tviler på at de forventet å møte en mann med angst. Men den som vil møte mennesker i mørket, må ha vaert der selv.
Derfor er jeg takknemlig for at Gud har kjent hva angst er.