Vakre, og fine som symbol

GJESTEKOMMENTAR: Jeg tenker ikke nødvendigvis at den beste snøen er den som gir best glid. Jeg er heller på jakt etter den snøen som er finest å se på.

Kombinasjonen høy luftfuktighet og minus femten grader gir de vakreste krystallene. Februar er statistisk sett den kaldeste måneden i Stavanger, og sjansen for å oppleve tørr nysnø med velformede snøkrystaller er størst nå. Selv skal jeg studere snøkrystallene i detalj oppe i Sirdalen og prøve meg på noen naerbilder.

Spiren som gror

Midt inne i alle de perfekte, hvite snøkrystallene finnes det et lite støvkorn eller en urenhet som vanndampen starter å vokse på. Ren vanndamp i helt rene omgivelser kondenseres ikke så lett, men med en urenhet, en frysekjerne, sparkes veksten i gang. I atmosfaeren svever mange slike frysekjerner. Det kan vaere et pollenkorn, støvkorn, litt aske.

Men også vekstbetingelsene må vaere riktige. Forskjellig temperatur og luftfuktighet gir forskjellige vekstprosesser. Gitt de rette vekstbetingelsene, vil det dannes vakre, sekskantede krystaller som vokser og gir velformede forgreininger i en velorganisert, større krystallstruktur.

For meg er snøkrystallen blitt et symbol på innovasjon. Vekst og innovasjon skjer ikke uten at noe sparker veksten i gang. En forstyrrelse i det etablerte får ting til å skje. Erkjennelsen av menneskeskapte klimaendringer og Parisavtalen er en slik «forstyrrelse». Her i regionen var oljeprisfallet også en forstyrrelse som satte vekstprosesser i gang i andre naeringer. Slik blir snøkrystallen en fin analogi til hvordan vår region nå etter oljeprissjokket har dannet nye naeringskrystaller.

Alltid seks!

Alle snøkrystaller er sekskantede. Johannes Kepler var den første vitenskapsmannen som påpekte dette og publiserte sine betraktninger i en avhandling i 1611. Han prøvde ikke å forklare hvorfor det er slik. Forklaringen krever at en kjenner til den molekylaere strukturen til vann. Denne kunnskapen kom flere hundre år senere. Snøkrystallenes sekskantede form henger sammen med størrelsen på vinkelen mellom hydrogenatomene og oksygenatomet i vannmolekylet og hvordan hydrogenbindingene mellom vannmolekylene fungerer. Vannmolekylets mikrostruktur definerer strukturen vi ser med det blotte øyet i snøkrystallene.

Ingen helt like, − eller?

Grunnen til at ingen snøkrystaller er like, er at vekstprosessene i naturen aldri skjer på helt identiske vilkår. Snøkrystallene dannes i skyer noen kilometer over oss. På veien ned vil de dale i litt forskjellige baner og langs hver bane vil luftfuktighet og temperatur vaere litt forskjellig. Den første som påpekte denne unikheten med snøkrystallene, var en amerikaner som vokste opp på en bondegård i Vermont. Som 19-åring tok Wilson Bentley verdens første mikrofotografi av en snøkrystall. Dette må ha vaert en utrolig krevende og iskald jobb med teknologien på den tiden – dette skjedde i 1885. Han fotograferte over 6000 snøkrystaller på jakt etter identiske snøkrystaller, men fant ingen.

Med moderne fotoutstyr er det mye enklere å ta naerbilder av snøkrystaller. Den russiske fotografen Aleksej Kljatov har spesialisert seg på dette. Bildene hans er enestående detaljerte og nydelige. Også alle snøkrystallene han fotograferer er ulike.

Men like snøkrystaller er mulig å få til i laboratorium. Der er vekstbetingelsene like og en kan lage såkalte tvilling-snøkrystaller.

Kjaert barn, mange navn

Det er utviklet et eget system for å systematisere snøkrystaller. Noen snøkrystaller ser mer ut som små nåler eller sekskantede rør. Andre som flate plater som aldri får den ikoniske stjerneformen. For at meteorologer og andre interesserte skal kunne beskrive snøkrystallene og snøen, har en delt krystallene inn i grupper. Det er sju hovedkategorier for snø, men det finnes opptil 80 kategorier hvis en virkelig vil gå systematisk til verks. Disse kategoriene har ikke jeg pugget. Det er kunnskap for enda mer spesielt interesserte.

Men noen som trenger å kunne flere navn på snø, er de som lever og bor i snøen. Gjennom forskningsprosjektet Ealát er det slått fast at samene har over 300 ord for å beskrive snø og beiteforhold for reinen. Inger Marie Gaup Eiras doktorgradsavhandling, «The silent language of snow», undersøkte begreper innen reindrift. På grunn av klimaendringene vil forholdene til reindriftsamene endre seg. Når det blir mildere, dannes det eksempelvis oftere et skarelag på snøen. Dette kan hindre reinen og komme ned til lav og mose som reinen er helt avhengig av. Det rike, snøbeskrivende språket til reindriftssamene representerer erfaringsbasert, viktig kunnskap om snø, kunnskap som har sikret baerekraft og overlevingsevne i uminnelige tider for arktisk urbefolkning. Denne kunnskapen står i fare for å gå tapt nå når klimaet endrer seg.

Stille som snø

Tittelen på doktoravhandlingen til Eira får meg også til å tenke på lyd og snø. Har du merket at lydbildet forandre seg i forskjellig type snøvaer? Også dette kan forklares med snøens krystallstruktur. Ved kald nysnø er det mye luft og porer i snølaget og dette absorberer lydbølgene godt. Vi opplever rett og slett at stillheten senker seg mens snøen laver ned. Når snøen blir liggende og pakker seg sammen, transformeres de vevre luftige støyabsorberende krystallene til harde kulestrukturer, og den lyddempende effekten opphører. Når det knaker under føttene i kald nysnø, hører du lyden av krystaller som knuser når du trør på dem.

For meg er snøkrystallen blitt et symbol på innovasjon. Vekst og innovasjon skjer ikke uten at noe sparker veksten i gang.