Sauens historie er vår egen
SAKPROSA: På kartet ser Norge ut som en tung og våt sauerumpe. Det er passende, sauen er et bilde på det gode landet, men også på det Norge som forsvinner.
«En hyllest til sauen». Manifest
Se godt på bildene fra vakre Lofoten. Snart blir utsikten et fornminne. Rogn og vier vil overta landskapet og stenge for utsyn til havet. Over hele landet vil et område på størrelse med Troms og Finnmark fylke gro igjen. Hvorfor nevner ikke kulturministre og andre nasjonalsinnete mennesker tapet av kulturlandskapet som en trussel mot de norske verdier? Fordi det er en villet politikk.
Den norske sauen har forandret seg fra en seiglivet og lettbeint fjellvandrer til en fet og dorsk forbruker av kraftfôr. For hver kilo sauekjøtt som produseres i Norge, brukes det 2,2 kilo kraftfôr. Også sauen er blitt fastfood-junkie.
Et ålreit dyr
Siden stortingsvalgkampen i 1983 har det vaert et munnhell at sauen er et ålreit dyr. Liv Finstads berømte svar da hun ble spurt hvorfor Rød Valgallianse var så opptatt av dette dyret, var et uttrykk for at hun ikke visste hvorfor det var kommet med i valgprogrammet.
Anna Blix derimot, hun vet hvorfor sauen er ålreit. Hun er biolog, skriver leksikonartikler om sau og geit, og arbeider for biologisk mangfold. Det siste blir det mye mindre av når sauene trekkes ned fra fjellet og inn i store fjøs, hvor de føder lam året rundt og ellers legger på seg så mye som mulig. Pamfletten «En hyllest til sauen» er et forsøk på å vekke oss andre, mens det ennå er tid til å legge om landbrukspolitikken. «Sauen har mista rollen som landebygger, klesleverandør og landskapspleier. Til gjengjeld har den gitt oss mer kjøtt enn vi trenger», skriver Blix innledningsvis, før hun lesser på med fakta som bør få både matglade, strikkende, naturelskere og politisk bevisste til å sette seg opp i stolen. Av de 12 eksisterende norske sauerasene, er ni utrydningstruet. Bare spelsauen, villsauen (den norske ursauen) og den store hvite, norske sauen har betryggende bestander, og den siste er i ferd med å overta helt.
Blix skriver blant annet at «rygjasauens glansfulle, margfrie ull kombinert med en størrelse som utnytta de rogalandske fjellbeitene godt, blir også borte med den norske sauen.»
Større enheter og større dyr Vårt jag etter stadig billigere mat, har ført til at sauepolitikken styres mot store enheter av stadig større dyr, fetet opp på kraftfôr. Globaliseringen har ført til at vi importerer så billig at den ullen som i 5000 år har vaert et viktigere produkt fra sauen enn kjøttet, blir sendt ut av landet, brent eller gravd ned.
Blix skriver om noen politiske grep som kan hindre at landet gror igjen, som å øke tilskuddene til de gamle husdyrrasene og gradvis fjerne subsidiene på kraftfôr.
Hun vil ha tiltak som kan blåse ny lønnsomhet inn i naeringen, også for mellomstore og mindre bruk, som kan gi oss lammekjøtt som smaker hei og hav, og norsk ull til fortsatt kjølige vintre.
Men hun bruker lite plass på å diskutere om en annen politikk faktisk er mulig innenfor de handelsavtaler og den globaliserte økonomien som Norge er en del av.
Denne lille boken rommer selvsagt ikke hele debatten om hvordan vi kan redde både sauenaeringen, norske mattradisjoner og kulturlandskapet, men den er et forrykende åpningsinnlegg. Her bør både NRK og andre redaksjoner kjenne sin besøkelsestid.