Syn oss åkeren din!

Møt ikkje med: gøyande hund, hotande hand, trakk ikkje i rugen!

Men syn oss åkeren din ei morgonstund!

Jeg er så glad i dette lille diktet fra Olav H. Hauge. Gjestfrihet er ordet jeg tenker på, når jeg leser ordene. Å tenke godt om mennesker, selvsagt ikke supernaive, men likevel; hvorfor ikke ta sjansen på gjestfrihet? Hvor fort er det ikke å beskytte seg selv og stenge andre ute, enten det er med hund, knyttneve eller harde ord? Men det blir lite liv av det. Det blir lite vennskap, og mye ensomhet. Diktet ber oss om å vise fram åkeren vår. Slik jeg leser diktet, kan åkeren bety selve livet. At vi tar plass i verden med det som er vårt liv. Og samtidig vaere nysgjerrig på hva som er i livet til de menneskene vi har rundt oss. Dette er ikke alltid enkelt. Noen har også blitt såret ved å slippe andre for tett innpå seg i livet sitt. Det kreves derfor også mot å leve gjestfritt og åpent, og å gå fra knyttet neve til åpen gjestfri hånd.

Da jeg var liten gutt var jeg redd for en Dobermann pinscher som voktet et hus i nabolaget. Når jeg skulle besøke kameraten min, måtte jeg gå forbi denne hunden som gjødde og slet i båndet sitt. Jeg var redd. Den sinte hunden preget bildet mitt av dem som bodde i huset. Hunden var deres førsteinntrykk. Samtidig er det vel bra å gi folk flere sjanser? Det håper i hvert fall jeg at jeg kan få.