Vårens vakreste eventyr

GJESTEKOMMENTAR:

De siste seks månedene har det ikke alltid vaert like enkelt å vaere stolt av jobben min.

Jeg har kanskje dratt litt på det når noen har spurt hva jeg driver med, og jeg må svare «jeg er politiker». For det er ikke akkurat politiske saker det har vaert grunn til å vaere stolt av som har stått i fokus i det siste.

Politikere med #Metoo-saker i fleng, milliardsprekk på Stortingets byggeprosjektet, mistillitsforslag mot justisministeren (og hennes påfølgende avgang) etter en ufølsom Facebook-oppdatering – for å nevne noe. Jeg har følt meg demotivert, lei og oppgitt. Det er jo ikke dette som var grunnen til at jeg ble aktiv i politikken.

Politikken i skyggen

Jeg meldte meg inn i Unge Høyre i 2005. I snart 14 år har jeg brukt uendelig mye tid på politisk arbeid. Lenge gjorde jeg det på fritiden, ved siden av jobb eller studier. Etter hvert fikk jeg muligheten til å gjøre det på heltid. Jeg kunne leve av det politiske engasjementet mitt. Jeg har følt meg utrolig heldig og privilegert. Det gjør jeg fortsatt. Når jeg har vaert lei av alt en tilvaerelse i politikken har ført med seg i det siste, har jeg måttet tenke tilbake på hvorfor jeg begynte med dette i utgangspunktet. Innimellom trakasseringsaker og Facebook-rabalder er det lett å glemme. Sakene føltes så altoppslukende, og medieoppmerksomheten var så enorm, at politikken forsvant.

Men jeg er ikke så sikker på at vanlige folk og velgere har opplevd det på samme måte. Det som føles enormt for oss, føles kanskje ganske uviktig for folk flest, i hvert fall politisk. Mest har de kanskje skjems litt av oss – politikerne som bare krangler og oppfører seg dårlig.

Jeg tror ikke dette siste halve året har bidratt positivt til å redusere politikerforakt. Det gjør litt vondt å tenke på fordi få ting er skumlere enn det. Et samfunn som ikke har tillit til, men forakt for sine lovgivere, blir et dårligere samfunn. Det er først og fremst politikernes ansvar å hindre det.

Landsmøtene

Så hva har jeg tenkt på da, når jeg tenker på hvorfor jeg engasjerte meg i politikk? I det siste, det som av politikerne (og ofte journalistene) kalles «vårens vakreste eventyr» − nemlig partienes landsmøter. Landsmøtene blir kalt dette litt på spøk, men mest på alvor, og det er det gode grunner til.

I helgen har Høyre sitt landsmøte på Gardermoen. Nesten 700 mennesker er samlet for å diskutere, debattere og vedta ny politikk. I tre dager skal vi sitte sammen i en stor konferansesal inne på et hotell. På søndag ettermiddag, når alt er over, vil noen plutselig oppdage at de ikke har vaert ute i frisk luft på flere dager.

I Høyre kaller vi landsmøtet vårt for «Norges viktigste politiske verksted». Alle vil nok ikke vaere enig i at det faktisk er det, men at det i hvert fall er Høyres viktigste politiske verksted, er det ingen tvil om. I år skal vi diskutere og vedta ny politikk med saerlig fokus på klima, bioteknologi og digitalisering.

For meg er ikke landsmøtet vårens vakreste eventyr først og fremst på grunn av de politiske vedtakene som skal fattes. Det er vakkert fordi de aller, aller fleste jeg kommer til å møte på Gardermoen denne helgen, er politikere som ikke sitter i heltidspolitiker-bobla.

De er politikere som har fulltidsjobb og barn, men likevel bruker fritiden sin på Høyre. De går på kommunestyremøter og fylkestingsmøter, gruppemøter og medlemsmøter. Kanskje sitter de i styret i sin lokalforening. De bruker helger og kvelder, familien til tross. Ingenting av dette er selvsagt i de travle livene folk lever i dag.

Når jeg kjenner meg litt sutrete (og det har jeg vaert i det siste, jeg innrømmer det), da tenker jeg på disse folka. Det er de som er vårens vakreste eventyr. De er det motsatte av boble-politikere, og det motsatte av politikerforakt. Mange av dem vil kanskje til og med nøle med å kalle seg selv politikere. «Politiker og politiker... jeg er jo bare engasjert», vil de kanskje svare om du spør. De bryr seg ikke først og fremst med dramatikken og kranglingen i rikspolitikken og i riksavisene.

De bryr seg om sitt lokale sykehus og sykehjem, skoleveien der de bor, at det skapes arbeidsplasser i hjemkommunen og at lokalsamfunnet deres er et godt sted å bo. De aller viktigste sakene i hverdagen. Slik var det også for meg i starten. Jeg brydde meg om alt mulig, og jeg ville gjøre noe med det.

Takk, takk!

Jeg er heldig og får nå drive med politikk på heltid på Stortinget. Jeg har ingenting å klage på. Når jeg likevel synes synd på meg selv og blir frustrert av politikken, tenker jeg derfor på det fantastiske engasjementet jeg kommer til å møte i helgen på Gardermoen. Det kommer til å minne meg på hvorfor jeg fant veien inn i politikken. Jeg kommer på nytt til å få se hva norsk politikk først og fremst er: En masse engasjerte mennesker som lever helt vanlige, travle liv – men likevel finner tid og energi til å bry seg om det som skjer i samfunnet rundt dem.

Så kjaere dere som er aktive i politikken (men kanskje likevel ikke vil kalle dere selv politikere) i Høyre, i Arbeiderpartiet, i Frp, i Senterpartiet, i KrF, i Venstre, i SV, i MDG og i Rødt: Takk for at dere gidder å bry dere! Uten dere hadde ikke det norske demokratiet vaert så flott som det tross alt er.