Han så tyskerne feie over Malmei

BJERKREIM: Gloppedalsura er et ikonisk sted for alle som er opptatt av krigshistorie. Det sørgelige er at det av og til dukker opp hakekors i ura. Nå forteller øyenvitnet Jonas Malmei (90) om det som skjedde i de dramatiske aprildagene 1940.

I april 2018 var hakekorset igjen på plass i Gloppedalsura. Politiet vet ikke hvem som har tatt seg bryet med å male det i flere farger på fjellveggen, men folk i bygda vet at det ikke er første gang. Gloppedalsura har en helt spesiell plass i krigshistorien og det trigger tydeligvis noen til haerverk. Jonas Malmei var til stede i 1940 da det første hakekorset kom til dalen. I dag er det trolig en eller annen forskrudd fyr som står bak, men den gang var det blodig alvor, bokstavelig talt blodig alvor.

Jonas Malmei husker aprildagene 1940 krystallklart. Han og broren hadde gått et stykke nedover veien fra Malmei for å se etter tyskerne. På gården hadde et kompani norske soldater tatt losji. De lå over alt. Til og med bestastuå ble tatt i bruk. Nå gikk ryktet om at tyskerne var på vei opp dalen.

– Bror min og jeg så ingen tyskere, men før vi nådde hjem igjen, smalt det. Brua på Malmei var sprengt og tyskerne måtte vasse over elva. Det gjorde dem til lette mål for de norske soldatene som lå i lia bak gården vår.

Blod

Han peker på et punkt ved siden av der den gamle brua gikk.

– Der døde en tysker. Jeg fulgte dyrene på beite forbi dette stedet gjennom hele sommeren. Det gikk lang tid før noe ville gro der han hadde ligge i en blodpøl, forteller Jonas Malmei.

Tyskerne hadde gjort flere forsøk på å ta seg opp gjennom dalen, men 20. april hadde de fått nok og angrep med full styrke. På Malmei var dramatikken til å ta og føle på. Dyr ble skutt, et par hester rømte ut på isen. Noen av gardsfolka rømte mot fjellet mens kulene hvinte rundt beina, men andre gjemte seg i kjelleren. Etterpå kunne folk telle kulehull i husene. Et sted var det 52, et annet sted var det 19. De fant kuler i senger, vegger og stoler. De fant til og med en kule i en suk- kerkopp. Aftenbladet spør om det finnes rester etter skytingen fortsatt? Svaret er nei, helt til svigerinna til Jonas får tenkt seg litt om. «Jeg har en kommode med to kulehull.»

Tyskerne var rasende etter kampene på Malmei. Noen mente de døde tyskerne var skutt i ryggen av folk i lokalmiljøet. Det førte til at de voksne mannfolkene på Malmei ble tatt til fange. En av dem var hans far.

– Jeg kan ikke si at vi fryktet represalier. Vi visste jo egentlig ikke hvor farlig dette var. Krigen hadde kommet så plutselig på oss.

Angrep

Mandag morgen 22. april var tyskerne på vei mot Veen. Nå braket det løs for alvor og tyskerne kjempet seg opp i Gloppedalsura. Klokka 19.00 satte tyskerne inn et kraftig angrep på bakken og med fly. Først da trakk de norske soldatene seg tilbake.

Det har vaert diskutert hvor mange som falt i disse trefningene, men 12 ble gravlagt på Veen og 32 skal ha blitt gravlagt i Stavanger. Jonas Malmei forteller at i dagene etter kampene var han og brødrene rundt på gården og lette etter våpen. De fant mye rart, også våpen.

– Det lå mye kjekt leketøy igjen for oss unger. Spesielt ammunisjon. Vi lirket ut kula og tente fyr på kruttet. Så helte vi krutt i hylsa og fikk den til å smelle. Vi fant på mye artig, humrer han og forteller at tyskerne konfiskerte rennebilen (olabilen) hans.

– De drev og lekte med den i bakkene her. Kassen på bilen var en gammel dynamittkasse. Det sto «Alfred Nobel» på den med store bokstaver.

Det hører med til historien at Hitler var svaert lite begeistret for alt som het Nobel etter at fredprisen ble gitt til Carl von Ossietzky i 1936. Han satt i fengsel i Tyskland for høyforederi.

Det er mange år siden Jonas Malmei flyttet fra bygda til Stavanger. I 1948 var han i Tysklandsbrigaden. Seinere utdannet han seg til ingeniør og arbeidet sammen med Arne Rettedal. Det var Malmei som konstruerte deler av Aftenblad-bygget som sto ferdig på 1950-tallet.

Tesnakte

– Det er jo forferdelig å se at hakekorset på nytt blir malt i Gloppedalsura. Vi som opplevde krigen, og i tillegg fikk se de voldsomme ødeleggelsene i Tyskland etter krigen, hadde jo et håp om at folk hadde laert.

Denne historien fra Bjerkreim kan passe som en kommentar til de som fortsatt maler det forhatte symbolet på det ikoniske stedet.

Ei eldre kone på Malmei fikk høre om alt det grusomme Hitler hadde gjort. Hun hadde bare en kommentar: «Han burde våre tesnakte.»