Trump har rett: Kina jukser
GJESTEKOMMENTAR: Å vaere tøff mot Kina er en sak hvor jeg er villig til å gi Trumps ukonvensjonelle metoder et forsøk. Ingenting annet har virket.
Helt siden topprådgiverne Gary Cohn og H.R.
McMaster fikk fyken, har det virket som om Det hvite hus under Trump, om mulig, har blitt enda mer kaotisk. Men blant støy og tumulter, inkludert crazy twittermeldinger om Amazon og Mexico, la oss vaere aerlige: På ett stort, fundamentalt punkt har Donald Trump rett: Kina jukser i utenrikshandelen.
Avslørende rapport
Mange av Trump-administrasjonens økonomi-dokumenter har vaert latterlig skisseaktige og amatørmessige. Men USA handelsrepresentants rapport til Kongressen om Kinas overholdelse av globale handelsregler er et unntak som er verdt å lese. I avmålt prosa og inngående detalj beskriver det de mange måtene Kina har unnlatt å innføre lovede økonomiske reformer, gått tilbake på andre og bruker formelle og uformelle metoder for å blokkere utenlandske selskaper fra å få konkurrere i Kinas markeder.
Rapporten påpeker korrekt at Kina de siste årene har økt sin inngripen i økonomien, spesielt med sikte på utenlandske selskaper − i strid med Beijings forpliktelser da Kina ble med i Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 2001.
Uavhengig av om man aksepterer Handelsrepresentantens konklusjon om at «USA gjorde feil ved å støtte Kinas inntreden i WTO», er det klart at forventningen om at Kina ville fortsette å liberalisere sine markeder etter å ha blitt medlem, har vist seg å vaere feilaktig.
«Kina-sjokket»
Washington naermet seg Kinas inntreden i verdens handelssystem på samme måte som overfor andre land som ble med midt på 1900-tallet. Når land ble tatt inn, åpnet den frie verden (spesielt USA) sine markeder for de nye medlemmene. Disse landene senket på sin side barrierene til sine markeder. Det skjedde med land som Japan, Sør-Korea og Singapore. Men to faktorer er verdt å nevne ved disse landene: De var relativt små i forhold til størrelsen av den globale økonomien, og de levde under den amerikanske sikkerhetsparaplyen. Begge disse faktorene betydde at Washington og Vesten hadde betydelig innflytelse over de nye aktørene. Singapore hadde 2,2 millioner innbyggere og et bruttonasjonalprodukt (BNP, total verdiskapning) på 19 milliarder dollar de landet ble medlem i Gatt (forgjengeren til WTO), mens Sør-Korea hadde 30 millioner innbyggere og et BNP på 41 milliarder dollar. Japan var større, med 90 millioner innbyggere og et BNP på under 800 milliarder dollar (alle BNP-tall justert for inflasjon).
Og så kom Kina, med 1,3 milliarder innbyggere og et BNP på naer 2400 milliarder dollar da landet ble med i WTO i 2001. Det var nesten en femdel av USAs økonomi. Kineserne syntes å innse at når de var med i systemet, ville størrelsen på deres marked sikre at alle land sterkt ville ønske seg adgang, og at dette ville gi dem anledning til å jukse uten å saerlig frykt for gjengjeldelse. Videre var Beijing aldri avhengig av Washington for sin egen sikkerhet. Landet hadde med en viss suksess kjempet mot amerikanske styrker i Korea-krigen i 1950-årene og hadde på egen hånd blitt en stormakt.
Skalaen og tempoet i Kinas integrasjon i det globale handelssystemet gjorde det hele til et seismisk arrangement. Den framtredende økonomen David Autor og to kollegaer har publisert studie etter studie om virkningen av det såkalte «Kina-sjokket». De konkluderer med at rundt en firedel av alle industriarbeidsplasser som er blitt borte i USA mellom 1990 og 2007, kan forklares med flommen av importerte varer fra Kina. Ingenting av en så stor skala har aldri noen gang skjedd tidligere.
Systematisk juks og motstand
Se på den kinesiske økonomien i dag. Den har klart å blokkere eller holde igjen verdens mest avanserte og suksessrike teknologiselskaper, fra Google til Facebook til Amazon. Utenlandske banker må operere med lokale partnere som tilfører null i verdier − som i hovedsak er det samme som skattlegging av utenlandske selskaper. Utenlandske produsenter tvinges til å dele sin teknologi med lokale partnere, som så systematisk rekonstruerer de samme produktene og konkurrerer med sine partnere. Og så er det cybertyveri. Den mest omfattende cyberkrigføringen mot USA blir ikke utført av Russland, men av Kina. Målene er amerikanske selskaper, og deres hemmeligheter og intellektuell eiendom deles deretter med kinesiske konkurrenter.
Kina er ikke alene. Land som Brasil og India jukser også med handelen. Faktisk ble den siste serien av møter om verdenshandelen, Doha-runden, drept av obstruksjon fra Brasil og India, på lag med Kina. I dag kommer den største trusselen mot en åpen verdensøkonomi fra disse store landene som har valgt å holde på blandingsøkonomi, nekter å åpne opp og har nok makt til å stå fast.
Trump-administrasjonen har kanskje ikke valgt den klokeste veien framover − med fokus på stål, økning av tollsatser, fremmedgjøring av nøkkelallierte land og ved å arbeide utenfor WTO − men frustrasjonen er forståelig. Tidligere administrasjoner utøvde press i personlige møter, arbeidet innenfor systemet og forsøkte å få allierte om bord, men med begrensede resultater. Å vaere tøff mot Kina er en sak hvor jeg er villig til å gi Trumps ukonvensjonelle metoder et forsøk. Ingenting annet har virket.
comments@fareedzakaria.com Washington Post Writers Group ©
Kina er ikke alene. Land som Brasil og India jukser også med handelen.