Den frynsete arven etter Ingenting
ROCK: En avkappa langfinger kunne ha ødelagt alt, men Frynsete på Nervene har tatt ansvar for å videreføre dialekttungrocken med tekster om tungsinn og mopedkjøring.
–Adle plassa bør ha minst et band så synge om at dae te tie ae tungt å leva. Helst et tungt rockeband.
Tormod A. Nesheim sitter i sofaen på en gård på Obrestad og tenker høyt om at det egentlig er litt umoderne det han og de tre andre i Frynsete på Nervene holder på med.
– Men dae ae oss, og dae ae ekta. Så då gjaer mae dae bare.
Frynsete på Nervene ble født på en bursdagsfest. Åge Obrestad og Tormod A. Nesheim hadde tidligere spilt i pønkrock bandet Totkopf, et utmerket Håorkester som hamret laus i farvannene til Motörhead, The Hellacopters og AC/DC. Bandet var nå gravlagt, trass tidvis iherdig øving i hevdaløå på gården. Et par comeback til tross, den historien var over. Så endte Åge og Tormod på fest, i Stavanger, der de traff Anders Mosness, trommis i Purified in Blood. Han hadde noen sanger liggende som han lurte på om de ville vaere med og se på. Åge og Tormod var absolutt interessert.
På denne festen hadde Åge på seg en skinnjakke han hadde bytta til seg på byen. Det skulle vise seg å bli en ikke uvesentlig detalj.
Frynsete på armane
Dette prakteksemplaret av en jakke hadde de klassiske frynsene på ermene. En lignende jakke hadde Anders Mosness, og det var et åpenbart spor å forfølge.
– Anders var litt følelsesladet den kvelden. Han fortalte at han satt mye hjemme, skrev sanger og spilte gitar. Noen ganger ble han så rørt at han felte noen tårer mens han satt der. «Oi», tenkte jeg, «han der var litt frynsete på nervene».
Da var det bestemt. De skulle spille sammen, og navnet skulle vaere Frynsete på nervene. De møttes i en arbeidsbrakke på Jaermuseet Tormod disponerte til øvingslokale. Hit kom også Glenn Cato Rasmussen (i denne sammenhengen under etternavnet Ousdal), vokalist og hovedansvarlig for å fyre opp allmuen i det samme Purified in Blood. Hans jakkevalg var en pelskåpe han hadde lånt av bestemoren. Stiligt det, men den godeste Glenn visste om en kjeltring på Finnøy som hadde en sånn frynsejakke.
– På Finnøy er det sånn at de tøffeste har frynsejakke, og hver gang de banker noen, river de av en frynse. Den jakken Glenn fikk tak i, var relativt tynnslitt i frynsene for å si det sånn.
Dårlig, men god stemning
Et dugelig bandnavn og knallharde jakker var på plass. Nå skulle det øves. I starten visste de ikke så mye mer enn at det skulle spille rock, og det skulle synges på norsk. Den første sangen de spilte var «Angst fra helvete». Uten at de egentlig tenkte så mye på det endte de opp med flere tungrock-sanger med tekster om et tungt, indre liv.
–Det var veldig skranglete i starten, sier Åge.
– Vi visste omtrent når refrenget kom, men det var mye å gå på. Men stemningen var veldig god, og folk likte det godt.
Etter en stund fant Anders Mosness ut at han ville sette seg på bandets reservebenk. Inn kom en annen røver fra Purified in Blood, gitarist Sander Loen. Han laget seg en dongerifrynsevest, så var han med. Noen demoer ble spilt inn, noen konserter ble gjennomført og litt snakk om et slags nytt Ingenting fra Hommersåk/Naerbø begynte å dukke opp. Et nytt, rått, aerlig og litt uhøytidelig rockeband med dialekttekster.
Etter et magadrag reiste de til Egersound studio i Egersund og spilte inn sangen «Neste helg». Den ble ganske bra, god nok til å legges ut på Spotify. Ryktene om et nytt Ingenting ble forsterka etter en konsert på Musikkfest i Stavanger, og nå ventet en ny konsert på Tribute, bare en liten gitarsolo fra Ingentings oppvekstgater på Austrått.
Fingeramputasjonen
To dager før jobben på Tribute skal Åge gjøre seg ferdig på jobb. Det går litt fort i svingene når han står med en kraftig bordsag. For å gjøre historien kort: Ikke så lenge etter er han på vei til legevakten med en knust langefinger. Det ytterste leddet må amputeres. Ikke en drømmesituasjon for en gitarist.