Simon Peter

Vi var flere som slapp det vi holdt på med og bare lot alt ligge, da han kalte oss. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor jeg gjorde det. Gikk fra alt. Men det var noe med det myndige kombinert med mildheten i stemmen hans. Noe med øynene som så tvers igjennom meg. Noe med at selv om han så gjennom meg, var det ikke skremmende. Det var noe med hele hans vesen og person.

Gikk sammen

Jeg kunne ikke si nei. Jeg ville ikke si nei. Jeg ville følge ham. Jeg ville bli kjent med ham. Jeg ville vaere naer han. I flere år gikk vi sammen. Det var flest menn, men også noen kvinner. Jeg ble overrasket mange ganger over hvordan han møtte mennesker. Det var radikalt annerledes enn det jeg var vant til. Vi var jøder, vi hadde våre regler, vår tro og våre ritualer. Mesteren snudde noen ganger helt rundt på det. Ta det med barna, for eksempel. Da vi en gang kom til Judealandet, bortenfor Jordan, var det mange som samlet seg rundt ham. Det kom også mødre med barn som de ville han skulle velsigne. Jeg tenkte; hva gjør de ungene her? De må vekk, de bare maser og forstyrrer, de har jo ikke noe å si her og nå. La de voksne får snakke. Men da ble Jesus sint på oss. Jeg så det på hele kroppen hans.

Barna forbilder

Han så rett på oss og sa med tydelig stemme: La de små barna vaere. Hindre dem ikke, for Gudsriket tilhører slike som dem. Jeg forstod det fortsatt ikke. Men han la hendene på barna og velsignet dem og jeg tror jeg forstod senere hva han mente med at om vi ikke blir som barn igjen, kunne vi ikke komme inn i Gudsriket. Jeg så at barna ble gjort til forbilder fordi de i utgangspunktet har en tillitsfull holdning, fordi de er avhengig av andre og fordi de lever med at de ikke forstår alt. Men det tok meg år å komme dit.

Nå er jeg her. Sammen med de andre. Vi har opplevd det utroligste. Kvinnene fortalte det først. De kom løpende fra graven og fortalte at Jesus var oppstått.

Tom grav

Graven var tom. Da var det altså sant, det han sa. Han har makt over døden. Jeg var så utrolig glad, samtidig stakk det meg i hjertet. Jeg hadde sviktet ham. Når han hadde trengt noen som stod opp for han, så hadde jeg nektet og stukket av. Jeg kjente på skam. På skyld. På nederlag. Nå når vi satt rundt bålet, kjente jeg meg litt stille.

Men så skjer det som jeg kanskje ikke burde bli så overrasket over. Han forstår.

Han ser på meg. Slik han så gjennom meg første gang han kalte meg til å følge etter. Så spør han; elsker du meg? Ja, svarer jeg, det vet du. Så spør han igjen; elsker du meg? Ja, Herre, du vet jeg har deg kjaer. Så for tredje gang spør han meg; elsker du meg? Ja, svarte jeg og kjente jeg ble lei meg for at jeg igjen måtte bekrefte dette. Men så er jeg plutselig tilbake i borggården noen dager før og husker hvordan jeg nektet for å kjenne ham. Tre ganger. Nå lot han meg si tre ganger at jeg har han kjaer. Hvordan visste han hva jeg trengte? For det var det jeg trengte. Si det høyt. For ham og for de andre. Skammen og skylden var blitt tatt fra meg. Jesus så meg, møtte meg og reiste meg opp. Noe nytt kunne begynne.

SØNDAGSTANKER: Jeg hadde sviktet så totalt. Jeg som så gjerne ville vaere modig. Jeg, en av disiplene rundt Mesteren.

y

y

y

y

y

y