Utfordringene stikker dypere enn treneren
OILERS: Her er tre ting som gir hodebry før en av de mest spennende somrene i klubbens historie.
Det satt garantert langt inne for Oilers å bytte trener. Men torsdag kastet de kortene. Etter en problematisk sesong på alle måter var det over. Det ble med to år som hovedtrener for Pål Gulbrandsen.
Det var nok riktig med et skifte nå. Oilers måtte vise handlekraft overfor supportere og samarbeidspartnere. Laget trenger en ny stemme - uten at det nødvendigvis betyr toppstrid og medaljekamp neste sesong.
1. Oilers mangler mye på å vaere et topplag
– Vi skal aldri kjenne på følelsen av å spille en slik sesong igjen, sa eier Tore Christiansen da Oilers tapte NM-kvartfinalen mot Frisk for nøyaktig én måned siden. 6. plass i serien og tidlig sluttspilltap var naturligvis bak klubbens målsetning. Christiansen gikk langt i å love at Oilers skulle tilbake til toppen allerede neste sesong.
Noen uker senere hadde eieren plutselig blitt spillerutvikler. Christiansen slo fast at 19 år gamle Simen Talge fra Hundvåg skulle bli en ny profil i klubben. Sammen med sønnen Boye og Mathias Trettenes skulle klubbeier Christiansen fungere som fadder for Talge og sørge for at han lykkes på seniornivå.
Utspillet var et ledd i klubbens satsing på egne talenter. Neste sesong skal ungdommen få større plass i laget, ble det sagt.
Lars Christian Saeland Rødne, Even Kjellesvik Myreng og nevnte Talge fikk alle fullverdige A-kontrakter.
Isolert sett er det fint. Oilers har det beste U20laget i Norge. A-laget trenger påfyll av gode norske og lokale spillere. Men er det realistisk å kommunisere at klubben både skal spille NM-finale og gi de unge talentene mye spilletid neste sesong?
Kontinuitetsbaererne i Oilers er borte. Den norske stammen er i ferd med å forsvinne. Det er krevende å bygge et nytt mesterlag. Denne sesongens tropp var svakt sammensatt og manglet både ferdigheter, fysikk og karakter.
2. Oilers får ikke tak i de beste spillerne
Oilers er den største hockeyklubben i Norge. Likevel sliter de med å tiltrekke seg de beste skandinaviske spillerne. Tommy Kristiansen gikk til Sparta da han skulle hjem. Stefan Espeland valgte Vålerenga. Jacob Berglund - som Oilers ikke en gang visste var tilgjengelig returnerte til Storhamar.
Selv om Oilers omsetter for over 90 millioner, betyr ikke det at klubben bruker alle disse pengene på sport. De ansatte i Stavanger Ishockeyklubb AS - A-lagsspillere, trenerteam og ledere nedover i ungdomssystemet – hadde et budsjett på 17,8 millioner kroner i 2017. Det ble fordelt på i overkant av 30 personer.
Oilers og DNB Arena vil fortsette å vaere et attraktivt sted å komme til. Men satsingen i de ulike østlandsklubbene byr på stor konkurranse. Oilers er ikke lenger så overlegne økonomisk at de vinner kampen om de beste spillerne - spesielt ikke de med norsk pass. Det er et problem når klubben nå skal bygge opp en gruppe med nye, norske kontinuitetsbaerere.
3. Oilers er ikke rigget for annet enn å kjempe i toppen hver sesong
Det er tankevekkende at Oilers vant dobbeltgull i 2017 og at driften samtidig gikk med 787.516 kroner i minus. Kostnadsnivået klubben har lagt seg på betyr at Oilers må opprettholde høye inntekter for å drive i balanse.
Klubben har gjort et glimrende arbeid på markedssiden i mange år, de har satt omsetningsrekorder og hatt godt besøkte hjemmekamper. De tre foregående årene snittet Oilers over 4000 tilskuere. Denne sesongen var tallet 3704. I tillegg forsvant opp mot 6 millioner i inntekter i det tidlige kvartfinaletapet.
Oilers vil nok gjøre det bedre sportslig de neste sesongene, men selv ikke seiersvante siddiser kan regne med å spille NM-finaler hver sesong. Suksessen med sju NMgull på de siste åtte sesongene vil trolig aldri la seg gjenskape.
Allerede i dag betaler andre klubber sine toppspillere minst like bra. Trolig må Oilers oppjustere budsjettene dersom de vil tilbake til toppen på direkten. Da må inntektene økes, kostnadene kuttes - eller så må eiergruppen åpne lommeboken.
Ingen trenger å frykte at Oilers skal begynne å slite økonomisk. Egenkapitalen er god etter mange år med fantastiske resultater. Men det er et faresignal at klubbdriften går i minus selv når laget vinner.
Den store utfordringen vil jo først komme når laget sliter sportslig over tid, publikum ikke lenger er like ivrige og ishockey ikke lenger har nyhetens interesse i Stavanger.
Det er krevende å bygge et nytt mesterlag. Denne sesongens tropp var svakt sammensatt og manglet både ferdigheter, fysikk og karakter.