Nye konflikter, Israel i praksis i krig
GJESTEKOMMENTAR: Islamsk statkalifatet er praktisk talt historie, men Midtøsten trues av ny krigskatastrofe.
Ennå før man rakk å komme til budskapets om «neste år i Jerusalem» i Pesach/påske-hymnens avsluttende tekst i de jødisk-israelske hjem, lød illevarslende nyheter om at Gazas befolkning hadde de samme planer. Mellom 30.000 og 50.000 palestinere strømmet mot det israelske grensegjerdet. Oppildnet av Hamas og Islamsk Jihad til å rive grensegjerdet til det som skulle vaere begynnelsen til «Marsjen for tilbakevending» og frigjørelsen av Palestina «fra (Jordan)elven til (Middel) havet». Underforstått ødeleggelsen av Israel.
En mer og mer desperat Hamas-ledelse har innsett at deres tidligere fryktede våpen, tunnelene og rakettene, naermest er nøytralisert av israelsk teknikk. Fatah-ledelsen i Ramallah har stanset det meste av pengeoverføringene, arbeidsledigheten på sandstripen er over 50 prosent, gjenoppbyggingen etter siste krig med Israel har stoppet opp, strømforsyningen er sterkt redusert fordi Mahmoud Abbas i Ramallah ikke vil betale strømregningen og sandstripens grunnvann er så saltvann-forurenset av overpumping at det nesten er ubrukelig.
Hamas-lederne Ismail Haniyeh og Yehya Sinwar griper til et siste, velprøvd våpen for å vise at Hamas fremdeles er en maktfaktor som kan sabotere
Trumps fredsplan og araberstatenes «normalisering» med Israel: De sender titusener av palestinere mot grensegjerdet, vel vitende om at israelerne aldri vil tillate at de får trenge inn i landet – og at menn, kvinner og barn vil komme i livsfare. Deres seksukerskampanje er i full gang; fra Hamas’ synspunkt er det en klar propagandamessig fordel jo flere palestinere som dør av israelske kuler.
Men Hamas kan ha gjort en skjebnesvanger feilregning: Israel har allerede begynt, og truer nå, ifølge forsvarsminister Avigdor Libermann, med å angripe Hamas bak demonstrantene, dvs. deres baser, befestninger – og ledelse.
Åpenlys Iran−Israel-krig?
Det er ingen hemmelighet at – den hittil skjulte – krigen mellom Iran og Israel har vaert i gang en god stund, riktignok stort sett gjennom såkalte stedfortredere. Iranske atomfysikere ble rammet av ikke-naturlig død, iranske uran-sentrifuger er blitt hacket av mystiske kilder, og Hizbollah forsynes med avanserte iranske raketter og missiler til en, etter sigende, uunngåelig ny krig med Israel.
Og kanskje var den alvorligste israelske utfordringen mot Iran, ifølge syriske medier, det israelske angrepet på den syriske Tiyas-militaerbasen i Homs-provinsen mandag. Minst 14 soldater, blant dem flere iranske, ble drept. Syrerne hevder at to israelske F-15 kampfly skjøt 20 missiler mot basen, og ødeleggelsen skal ha vaert omfattende.
Den såkalte T-4-basen er kjent som iranernes viktigste flybase i Syria. Først fikk amerikanerne skylden, men både syrerne og russerne fant raskt ut at Israel måtte stå bak. Israelerne er som vanlig stumme. Denne basen ble også i februar angrepet av Israel etter at en iransk drone kom inn over Israel i nord. Det gjenstår å se hvordan iranerne vil reagere.
Russerne er heller ikke saerlig begeistret over det israelske initiativet. I likhet med Iran og Tyrkia vil de ha en «fredelig ordning» i Syria: Iran vil fullføre sin sjia-halvmåne fra Teheran til Beirut, Tyrkia vil fullføre «rensingen» av sine grensesoner for kurdere, − og russerne, som allerede spiller førstefiolin i Syria, synes de har oppnådd det de ønsket gjennom sin fly- og marinebase og god, gammel innflytelse i Syria.
Frykt i Riyadh og Jerusalem
Forrige uke kom president Donald Trump med en uttalelse i Ohio som tente varsellampene i Saudi-Arabia og Israel: USA vil trekke sine styrker ut av Syria «i løpet av kort tid». Den London-baserte arabiske avisen Asharq al-Awsat skriver at «amerikanernes støvler på bakken i Syria er det siste hinder mot Irans totale herredømme over Syria. USAs militaere installasjoner blokkerer Revolusjonsgarden i å etablere kontroll over et sammenhengende territorium mellom Iran og Libanon». Ifølge Asharq al-Awsat ville Bashar Assad ha mistet kontrollen over Syria uten Revolusjonsgarden, så han kan ikke kvitte seg med sine iranske herrer. Nettopp derfor er USAs styrker av største viktighet, ikke bare for USA, men også for Saudi-Arabia og Israel.
Saudierne legger ikke fingrene imellom når de insisterer på at amerikanerne må beholde sine ikke stort mer enn ca. 2000 soldater i Syria; Israel slutter seg til kravet, om enn i atskillig mer dempede og forsiktige vendinger. Trumps sa i Det hvite hus tirsdag at «for tre måneder siden hadde vi allerede investert syv trillioner dollar i Midtøsten de siste 17 årene, uten å få noe, noe som helst tilbake […] bortsett fra død og ødeleggelser. Så jeg vil ut for å bygge Amerika, svaert fort.»
For Saudi-Arabia vil en amerikansk tilbaketrekning vaere et skrekkscenario med rival og erkefiende Iran i kontroll i Irak, Syria og Libanon, med Qatar på kjøpet. For Israel øker risikoen ytterligere for direkte konfrontasjon med Iran fast etablert i Syria, foruten Hizbollah i SørLibanon og iransk innflytelse over Hamas i Gaza.
Giftgass igjen
«Fyrsten skal ikke bruke vold for enhver pris», mente Niccolo Machiavelli. «Men for fyrsten er det en oppgave som står over alle andre; å holde staten sammen og sørge for ro og orden. For å løse denne oppgaven må han vaere i stand til å bruke både det gode og det onde.»
Etter det påståtte giftgass-angrepet mot opprørerne utenfor Damaskus, synes det klart at Bashar Assad like
USAs styrker i Syria er av største viktighet, ikke bare for USA, men også for SaudiArabia og Israel