Trenger vi pappa?
POLITIKK: Etter Høyres landsmøte forrige helg er det nå flertall på Stortinget for å tilby assistert befruktning til enslige kvinner i Norge. Diskusjonen har kommet i skyggen av den mye omtalte eggdonasjonsdebatten, men det gjør den ikke mindre viktig.
La det vaere sagt først som sist. Jeg har veldig stor forståelse overfor kvinner og menn som er ufrivillig barnløse. Selv har jeg et sterkt ønske om å bli far en dag, og jeg ikke forestille meg fortvilelsen hvis jeg om noen år får høre at jeg ikke kan få egne barn.
Samtidig er det synd hvis den viktige diskusjonen om assistert befruktning og foreldreskap blir redusert til et spørsmål om forståelse for ufrivillig barnløse. Spørsmålene er rett og slett for viktige, og mange av premissene som fram til nå er lagt for den offentlige debatten, er paradoksale på flere måter.
Barn har rett til foreldre
For det er ikke en menneskerett å få barn. Barn har derimot en rett til foreldre. En av statens kjerneoppgaver må derfor vaere å sikre god omsorg for alle barn som allerede finnes. Med et slikt utgangspunkt blir det nesten litt rart at staten aktivt skal legge til rette for at barn fødes uten at denne fundamentale retten er ivaretatt.
I januar ble det rabalder da Stavanger Frp fremmet et forslag til Rogaland Frp’s årsmøte om å utrede såkalt juridisk abort, noe som hadde gjort det mulig for mannen å fraskrive seg alle rettigheter og plikter før barnet blir født. Et samlet politisk Norge reagerte, og forslaget ble heldigvis avvist på fylkesårsmøtet.
AUF-leder Mani Hussaini var en av dem som rykket ut. I Dagbladet kalte han forslaget «et gigantisk tilbakesteg for barns rettigheter», og viste blant annet til alle barns rett til å ha foreldre. Det er jeg selvfølgelig helt enig i.
Dobbeltkommunikasjon
Samtidig reagerer jeg på dobbeltkommunikasjonen til AUF og flere andre. For hvor stor er egentlig forskjellen mellom det å fraskrive seg det juridiske ansvaret for barnet før befruktningen kontra det å gjøre det noen uker etter? Mange vil nok vaere uenig i følgende resonnement, men min analyse er i hvert fall klar: I et samfunn som bidrar til at single kvinner kan få barn, er veien til et samfunn hvor menn har mulighet til ansvarsfraskrivelse overfor barnet vesentlig kortere. Tanken skremmer meg, for et jeg er overbevist om at slikt samfunn vil vaere et kaldere samfunn.
Et annet kolossalt paradoks er at enkelte politikere på den ene siden er forkjempere for mer pappatid i foreldrepermisjonen, samtidig som de på den andre siden vil bidra til at flere barn må vokse opp uten en pappa. På den ene siden omtales far-barn-relasjonen som et gode og en verdi i seg selv, mens en på den andre siden egentlig sier at det ikke er et behov for en far i et barns oppvekst. Det hele skal attpåtil finansieres av staten.
Er jeg den eneste som mener dette ikke henger på greip?
Hva blir det neste?
De siste årene har familieinstitusjonen vaert utsatt for store endringer. Samtidig har den overordnede debatten om foreldreskap uteblitt. I stedet har vi gjennom en rekke enkeltvedtak staket ut en vei som kanskje aldri vil ta slutt. For hva blir det neste? Det vil blant annet ikke forbause meg om vi får en seriøs surrogati-debatt i Norge om ikke så alt for mange år.
Gjennom vedtakene om ja til eggdonasjon og ja til assistert befruktning til enslige kvinner har Høyre foretatt seg et bemerkelsesverdig retningsskifte i familiepolitikken, og står nå på samme side som Arbeiderpartiet og Venstre i viktige spørsmål.
Listen blir mindre
Jeg respekterer selvfølgelig andre partiers rett til å utforme egen politikk, men jeg registrerer samtidig at listen av partier som står for en konservativ familiepolitikk med barnets interesser i sentrum bare blir mindre og mindre.
På den ene siden omtales farbarn-relasjonen som et gode og en verdi i seg selv, mens en på den andre siden egentlig sier at det ikke er et behov for en far i et barns oppvekst.