«Wow, du ser så tynn ut»
KOMMENTAR: Svaert få av oss har mulighet til å bli det moteindustrien og sosiale medier mener er «perfekte», uansett hva vi spiser eller hvor mye vi trener.
Aftenbladet skrev i Trend-magasinet i går om plus size-modellen Ashley Graham. Hun kaller seg for kroppsaktivist, og var den første i størrelse 46 som poserte på coveret av Sports Illustrated. Graham er, sammen med andre plus size-modeller, lei av at damer blir fortalt av samfunnet og moteindustrien at de er for tynne, for feite, for pløsete, for høye eller for lave.
Hun er blitt et forbilde for mange, noe som vises i sosiale medier. Der har hun ni millioner følgere.
Fra stor til liten
Men hun er ikke den eneste plus size-modellen som har blitt et forbilde for «vanlige» damer over hele verden.
Spol tilbake mer enn 20 år. I 1997 var 19 år gamle Sophie Dahl, barnebarn av Roald Dahl, moteverdenens heteste navn. Hun ble oppdaget på en trapp av Vogueredaktør Isabella Blow. Dahl var 183 centimeter høy, brukte størrelse 40 i klaer og hadde former og store bryster.
Som Graham fortalte også Dahl om klaer som ikke passet, og at de måtte tapes bak på ryggen for at de skulle henge oppe. Det endte med at hun ble fotografert naken, og ble hyllet som «babe of the year» i flere britiske magasiner og tabloidaviser. Og mange kvinner så på henne som et ideal.
Men så skjedde det noe. Dahl har senere fortalt at som modell, begynte hun å spise usunn mat på restauranter hver dag. Til hun kom opp i størrelse 44. Hun jobbet fremdeles som modell, men begynte å slanke seg, eller spise sunn mat som hun selv kaller det. Til hun var en størrelse 36.
Og plutselig så hun ut som en helt vanlig modell, uten kurver og former. Folk følte, ifølge henne selv, at hun hadde bedratt dem.
Moteverdenen gikk tilbake til syltynne modeller, og fortsatte å lage klaer som er for små for folk flest.
«Den perfekte kroppen»
I dag er det ikke bare i motebransjen at kroppspresset er enormt. Dagens ungdomsjenter vokser opp med et kroppsideal som er definert av både de som lager klaer, sosiale medier og bloggere.
Ifølge en rapport fra Folkehelseinstituttet, som ble publisert tidligere i år, har det i perioden 2008-2016 vaert en økning i andelen med diagnostiserte spiseforstyrrelser blant jenter i alder 15-17 år.
Funnene i den samme rapporten konkluderer også med at det har vaert en økning i psykiske lidelser blant tenåringsjenter. Mange av disse lidelsene henger sammen. Det er urovekkende, for det viser at det er et enormt press på at alle skal vaere perfekte og se perfekte ut.
Bloggeren Kristin Gjeldsvik har lenge engasjert seg for hvordan deler av hennes egen bransje bevisst tjener penger på unge jenters usikkerhet, spesielt gjennom normaliseringen av plastisk kirurgi.
– De blir ekstremt påvirket av dette presset de opplever hver eneste dag, det går på psyken løs. Det er et samfunnsproblem som vi er nødt til å ta på alvor, sa Gjeldsvik i mars, da hun deltok i Debatten på NRK1.
– Det har blitt så enkelt. Det er ikke lenger akseptabelt i vårt samfunn å se helt normal ut. Det tror jeg er et solid resultat av sosiale medier. Alt kan fikses på for å bli så lik denne malen som mulig.
Ingen «quick fix»
Men det er ikke bare de unge som strever etter å se «perfekte» ut.
I februar publiserte Aftenbladet en artikkel om Monica Øien (47), som hadde testet «alle» dietter, og som ifølge henne selv endret kurs. Tidligere talte hun kalorier og veide maten. Men så begynte hun å spise på intuisjon, altså normalt.
Så langt har rundt 150.000 lest denne artikkelen på Aftenbladet, Aftenposten og Bergens Tidendes nettsider, de fleste damer i 40-årene.
Artikkelen er illustrert med et bilde av en syltynn Øien, liggende i en oppkjørsel i tettsittende treningsklaer. Det gir inntrykk av at alle som spiser etter sin egen intuisjon, skal se slik ut.
Men sånn er det ikke for de fleste. Derfor fortsetter 40 år gamle damer å telle kalorier og bare spise vafler hvis de kan springe en mil etterpå. Og de fortsetter å lese artikler som de tror vil gi dem en «quick fix» til det de mener er den perfekte kroppen.
Fakta er at vi er alle født forskjellige. Svaert få av oss har mulighet til å bli det moteindustrien og sosiale medier mener er «perfekt», uansett hva vi spiser eller hvor mye vi trener.
«Wow, du ser så tynn ut»
Det er dette budskapet en annen plus size-supermodell, Candice Huffine, prøver å få fram. I fjor løp hun sitt første maraton. Ikke for å bli tynn, men for å komme i god form.
På Instagram la hun ut et bilde, der hun kysser medaljen sin og viser fram det hun selv beskriver som «en langt fra perfekt kropp».
Hun skriver: «Hvordan har det seg at når folk sier «wow, du ser tynn ut», så sier vi takk? De gangene jeg har gått ned i vekt har det vaert på grunn av stress, et forhold som tok slutt, manglende selvtillit eller noe traumatisk. Hvorfor sier ikke folk «du ser så sterk ut, eller du løper så fort nå»?»
Modeller som Ashley Graham og Candice Huffin er et friskt pust i en moteverden der modeller ofte måles med målebånd og veies daglig. Sosiale medier har ført til at disse når ut til flere.
Ikke alle skal heller se ut som plus sizemodeller, men hvis de kan vaere med å få jenter og damer til å føle at de er perfekte som de er, så er det positivt. La oss håpe at verken Graham eller andre modeller som er med på å skape dette mangfoldet ikke bare er et blaff.
Det er urovekkende, for det viser at det er et enormt press på at alle skal vaere perfekte og se perfekte ut.