Fornuftig frykt for fredag den 13.
KRONIKK: I dag får over 1600 av oss legetilsyn på grunn av en skade etter ulykke. Ulykkesskader er en omfattende – og alt for lite påaktet – helseutfordring: Ofte alvorlig for dem som rammes, og svaert kostbart for samfunnet. Hvorfor ikke sette av en trygghetsmilliard for å bidra til faerre skader seg hjemme og på fritiden?
Eva Jakobson Vaagland, Skadeforebyggende forum
Når så mange må til legevakten i dag, er det ikke fordi det er fredag den 13. Det er fordi helsetjenesten hvert år må ta imot rundt 600.000 personskader som følge av ulykker; altså i gjennomsnitt vel 1600 hver dag.
Når så mange må få medisinsk hjelp, er det ikke fordi vi er spesielt pinglete. Det er fordi mange av oss er litt uforsiktige, og – tør vi påstå – fordi myndighetene snakker mer om å forebygge enn å gjøre det.
Mange milliarder er investert i trafikksikkerhet, og tiltakene virker. Hvorfor ikke sette av en trygghetsmilliard for å bidra til at faerre skader seg hjemme og på fritiden? Det er tross alt her de fleste ulykker skjer. Og de fleste rammer de yngste og eldste.
Ulykkeslandet
World Happiness Report rangerer Norge i toppen over land der folk opplever seg som lykkelig. Tilsvarende oversikter over hvor det er flest ulykker finnes ikke, annet enn for enkelte dødsårsaker.
Omkomne i trafikken har det siste tiåret ligget på rundt 180 personer i gjennomsnitt per år; antall druknede ligger på rundt 100. Hvert år mister til sammen rundt 2000 personer livet som følge av ulykker i Norge, og ca. 500 tar sitt eget liv. Rundt 45.000 får varig men etter ulykker.
Vi har klart å redusere antall alvorlige trafikkulykker år etter år – til tross for at antallet biler blir flere. I fjor ble det kun registrert 107 dødsulykker på veiene. Den reduserte dødeligheten skyldes flere forhold, blant annet bedre helsetjenester og sikrere biler, men vi kan også konstatere at langsiktig forebygging, med bevisst investering i innsats på mange plan, faktisk virker.
Ulykkeskostnaden
Tall fra Folkehelseinstituttet viser at rundt 600.000 skadetilfeller hvert år må behandles av lege, og at halvparten av tilfellene krever sykehusopphold. Ulykkesskader utgjør en vesentlig belastning både på primaerog spesialisthelsetjenesten.
Sykehuskøer har vaert en politisk kampsak ved flere valg. Ulykkesskader krever ofte øyeblikkelig hjelp, det gjør at planlagte operasjoner må utsettes og er med på å få køene til å vokse. Men hva kan samfunnet gjøre for å få ned ulykkestallene, sykehuskøene og kostnadene? La oss gjøre et tanke-eksperiment. La oss sette av midler til systematisk forebygging. Hvis vi på den måten kunne redusere antall legebehandlinger med, la oss si, bare 10 prosent. Da ville vi frigjøre betydelige ressurser til å behandle flere av de som står i kø og samtidig fremme folkehelsen helt generelt.
Ville det vaere mulig? Ingen vet sikkert. Vi vet rett og slett alt for lite om årsakssammenheng som leder fram til skader, og effekt av forebygging. Spørsmålet er har vi råd å vaere så kunnskapsløse?
Riksrevisjonen har vaert kritisk til kunnskapsgrunnlaget i flere helseregistrene og at kunnskapen som finnes blir for dårlig brukt. Det hadde vaert interessant om Stortingets kontrollkomité ville følge opp saken og y Hvorfor har vi ikke bedre kunnskap om ulykkesskader? y Hva er gjort for systematisk å forebygge personskader? y Hva kan vi spare på å investere i forebygging? Generelt regner vi med at én krone investert i forebygging gir det ti-doble igjen. Tall fra fallforebyggingstiltak i en av Oslos bydeler viste at man fikk hundre ganger tilbake for hver krone investert i fallforebygging. Her finnes potensial for klokere bruk av statlige midler.
Beregninger Transportøkonomisk institutt har gjort for samfunnskostnaden knyttet til skader av ulykker i hjem, utdanning og fritid, inklusive idrett (i 2007), gir en pekepinn: De er anslått å koste det norske samfunnet over 167 milliarder kroner. En mer håndgripelig beregning er kostnaden ved et hoftebrudd. Det koster samfunn i gjennomsnitt 500.000 kroner − det første året. Og det er rundt ti tusen hoftebrudd hvert år.
Vi trenger mer kunnskap om kostnader. Hva koster et ankelbrudd på glattisen, en ryggskade med langt sykefravaer eller skåldningsskader hos barn? Vi trenger retningsgivende tall slik at vi kan måle kostnader for forebygging mot kostnadssiden for de ulykker som skjer.
Dette er noe som både finanspolitikere og helsepolitikere burde se naermere på – og forskningsmiljøer burde få i oppdrag å gi oss et bedre kunnskapsgrunnlag.
Forebyggingsgevinsten
Det er selvsagt ikke gitt at en milliard i målrettet forebygging vil halvere antall ulykker, redusere belastningen på helsevesenet, fjerne behandlingskøene og spare samfunnet for det tidobbelte. Men det kan heller ikke uten videre motsies. Enn si motbevises – for det er jo ikke prøvd! Annet enn i trafikken: Her er milliarder investert, kunnskap utviklet, ulykker analysert og det har påviselig gitt faerre ulykker og redusert skadekostnadene.
Fredag den 13 som ulykkesdag er en myte. At de fleste ulykker skjer i hjemmet, er et munnhell – og en realitet. Rundt én tredel av ulykkene, altså om lag 200.000, skjer i bolig og boligområde. Halvparten så mange finner sted på vei, gate, fortau, gang eller sykkelvei, og omtrent like mange på sports- og idrettsområder.
Fredag den 13. er en bra dag. Den må holdes i hevd, den må utnyttes: Litt til skremsel, men mest til sikkerhet. Fra at myter skal inngi frykt, bør fredag den 13. brukes til å peke på at forebygging skaper trygghet. Forebygging står sentralt folkehelsepolitikken, og påaktes i praksis saerlig i arbeidslivet og skoleverket – og i trafikken. Men så skjer de fleste ulykker altså i hjemmet. Altså må målrettet forebygging settes inn der. Der også.
Fredag 13. – enten den kommer én, to eller tre ganger i året – må bli forebyggingsdagen. Der frykt snus til forebygging. Samfunnskostnad til livsgevinst.