Helstøpt om spurv og diva
TEATER: Å skape sceniske opptrinn rundt to stjerners liv og musikk er krevende. Britt-Synnøve Johansen har lykkes godt i forestillingen
«En spurv og en diva».
En spurv og en diva: Manus/oversettelser: BrittSynnøve Johansen. Med BrittSynnøve Johansen og Eva Bjerga Haugen. Regi: Espen Hana. Musikere: Svein Ragnar Myklebust (piano), Theodor Barsnes Onarheim (kontrabass). Lys: Joakim Foldøy. Lyd/teknikk: André Foldøy. Varighet: 80 minutter. Sted: Jadarheim, Naerbø. Spilles også i Bømlo kulturhus, Festiviteten i Haugesund og Varen kulturscene, Randaberg.
Rogalendinger har hørt Johansen skarrrre som Edith Piaf siden Sildajazzen i 2000 og deretter i en flott forestilling på Rogaland teater. Videregående skoleelever har fått høre om den franske sangerinnen og den tyske artisten Marlene Dietrich som ble naere venner etter en konsert i New York.
Nå reiser Johansen rundt på kulturhus i fylket med et teaterstykke der hun selv spiller Piaf mens Eva Bjerga Haugen tolker divaen. Vi opplevde dem i Jadarheim forsamlingshus på Naerbø.
Det gode grepet er at kontrastene mellom sangerne forsterkes. Åpningsscenen går rett inn i det tragiske faktum at Piaf ble avhengig av alkohol og morfin, noe Dietrich oppgitt prøver å holde henne unna. Haugens rollefigur er mer måteholden med alkoholen enn divaen nok var i virkeligheten, skal vi tro kildene.
Johansen har fått seg mørke krøller og er kledd i en enkel kjole, flate sko eller sågar tøfler. Haugen opptrer i lys blond frisyre og elegante habitter, fra ettersittende kjole med flosshatt, glitrende gallaantrekk til tøffe langbukser og høye haeler. Marlene oppfordrer Edith til å kle seg finere og bruke leppestift, noe spurven gjorde ifølge fotografier, men ikke i denne forestillingen. Det er greit – den forsterkede kontrasten skaper dynamikk på scenen.
Fri kjaerlighet
I andre aspekter er Dietrich og Piaf like: Begge savner sin mor, føler seg ensomme i livet som omreisende stjerner og vil nyte kjaerligheten så ofte de kan. Edith fikk en datter hun ikke klarte å ta vare på, Marlene hadde en datter med ektemannen Rudi, men ser henne knapt.
«Ich bin von Kopf bis Fuss auf Liebe eingestellt», synger den seksuelt frigjorte Dietrich i en låt fra filmen «Der blaue Engel» som gjorde henne berømt i 1930. Stykkets dialog får godt fram at Piaf er like innstilt på elskov – fra topp til tå – slik hun synger om havnepiken som gir Milord alt, skjønt hjertet hans er kaldt.
Johansen og Haugen er dyktige sangere. Førstnevnte utfolder seg i det største spennet, fra en munter låt om han som elsket motorsykkelen høyere enn kjaeresten, til fortvilelsen i «Min Gud! Min Gud!», nå gjort om til en tekst om datteren som døde to år gammel.
Haugen synger slepent og mørkt, slik vi minnes Dietrichs stemme. Det er skikkelig vakkert, synd bare at diksjonen er så dempet at det blir vanskelig å oppfatte teksten.
Tonefølge leveres stødig av Svein Ragnar Myklebust på piano og Theodor Barsnes Onarheim på kontrabass.
Biografisk manus
Aktørene har fått god regihjelp av Espen Hana til å veksle smidig mellom samtale og sanger. De synger tekster fra Paris (Den vakre gatejenta) og Berlin (Eg har en liten koffert i Berlin), hjembyer som venninnene savner. De snakker om ståsted under 2. verdenskrig – Dietrich nektet å synge i Tyskland og flyttet til USA. Piaf ble beskyldt for å støtte fienden, men hevdet at hun i smug hjalp motstandsbevegelsen med å redde fanger.
Det er imponerende hvor mye biografisk og anekdotisk materiale Johansen har lagt inn i stykket. Stemningen blir rent lattermild da aktørene omtaler seg selv som avdøde som drøfter hvem de en gang var. Bra.
Slik får vi et humørfylt gjensyn med Piaf samtidig som det fascinerer å høre om Dietrich, hennes filmkarriere, berømte menn hun hadde forhold til – John Wayne, Frank Sinatra og president John F. Kennedy – samt hennes ville plan om å besøke den forhatte Hitler for å skyte ham.
Gratulerer med en helstøpt forestilling!