Mørkere, men minst like varm
PLATE: Skulle dette bli hans siste, ender karrieren på beste vis.
John Prine: «The tree of forgiveness» (Oh Boy/Border)
Når en sanger du har fulgt gjennom fem tiår har overlevd to kreftoperasjoner og begynt å lage nye sanger igjen, føles det som en gave. Når noen av sangene i tillegg fortjener en plass på favorittlista, er det både bursdag og julaften.
«Summer’s end» er selvskreven der, og det er flere som banker på døra til «Sam Stone», «Angel of Montgomery», «Christmas in prison», «Speed of the sound of loneliness», «Everything is cool», «All the best», «Some humans ain’t human» og resten av dem.
71-åringen har i dag en mørk og herjet stemme. Den kommer ikke bare av alderen, men vel så mye på grunn av hudkreft på halsen i 1998. Under operasjonen ble store mengder skadet vev fjernet, noe som påvirket stemmen. I 2013 gjennomgikk han deretter en operasjon for lungekreft.
Han har kommet seg igjen, men det har naturlig nok påvirket karrieren. De siste 20 årene har han bare gitt ut ett album med nye sanger, «Fair & square» for 13 år siden. I tillegg har han spilt inn noen plater med gamle sanger, to av sammen med kvinnelige countrysangere som Emmylou Harris, Lucinda Williams, Alison Krauss og Iris DeMent.
Denne gang nøyer han seg med sitt faste band, pluss Brandi Carlisle, Jason Isbell og Amanda Shires. Ikke dårlig, det heller. Produsent Dave Cobb har garantert hatt en finger med i spillet, for dette er folk han har jobbet med i studio. To kutt har Prine skrevet alene og de fleste andre i samarbeid med kompisen Pat McLaughlin.
Blant andre samarbeidspartnere finner vi pussig nok fengselsfuglen Phil Spector, men vakre «God only knows» er en sang som har ventet noen årtier på å bli fullført. Mon tro hva Spector i dag tenker om linjene God only knows the price that you pay, for the ones you hurt along the way.
For å få ro til å jobbe, leide kona Fiona Whelan – hans tredje – et hotellrom i Nashville til ham. Prine har tilbrakt store deler av livet på slike, noe som ga ham kjente rammer. Han sjekket inn med gitarer og notisblokker, og etter en uke var jobben gjort.
Han åpner med «Knockin’ on your screen door», en typisk Prine-frisk vri på ensomheten. «I have met my love today», skrevet med Roger Cook, er en av sangene han har hatt liggende uferdig i årevis. En søt kjaerlighetssang, flott koret av Carlisle.
«Egg & Daughter Nite, Lincoln Nebraska, 1967 (Crazy bone)» er et lettlivet tilbakeblikk, mens «Summer’s end» er en ny sang om ensomhet, av det varme slaget denne gang: Come on home. No, you don’t have to be alone. Just come on home.
Mørke «Caravan of fools» får følge av «Lonesome friends of science», en lettere absurd og lang sang om å trekke seg tilbake fra verden: The lonesome friends of science say the world will end most any day. Well, if it doesn’t, that’s okay, ’cause I don’t live here anyway.
«No ordinary blue» er bra, men «Boundless love» er bedre. En sang om religion eller kjaerlighet, som Cohen ville gjort det: I was drowning in the sea, lost as I could be, when you found me with your boundless love.
Platetittelen er hentet fra avslutningen «When I get to Heaven». Når Prine kommer dit, skal han ta seg en drink, starte et band, bo på et fint hotell, åpne en nattklubb kalt The tree of forgiveness, kysse den pene jenta og ikke minst, for en som måtte kutte ut røyken på grunn av kreft, nyte en sigarett som er nine miles long.
Høres ut som en plan.
Beste spor: «Summer’s end», «Lonesome friends of science», «Boundless love» og «God only knows».