Varsomt vakkert

PLATE: Hun synger om hjemlengsel, og det er nettopp dit hun er kommet med soloalbum nummer to: Hjem.

Stina Kjelstad: «Home» (Fjorden Music)

Det er gått sju år siden «Fading slowly» fra Stina Kjelstad. Den gang sang hun også i Vindrosa, og de senere årene har hun vaert med i trioen Songs From The Sea. Nå er hennes andre soloalbum spilt inn i samarbeid med samboer Andreas Barsnes Onarheim.

Toten-jenta kom for å studere dans i Stavanger i 2009, men skadet seg, vendte tilbake til musikken og ble boende. «Joni» viser hvor inspirasjonen kommer fra: You comfort me when I’m lonely. Your melodies puts med at ease and your tunes they set me free. Joni har etternavn Mitchell, om du skulle lure.

«Rock ’n’ roll» er en sang nevnte Joni godt kunne sunget, men Kjelstad greier det bra selv. Koringen skader heller ikke. Sangene er i det hele tatt lekkert tilrettelagt, som når trompeten til Simen Kiil Halvorsen dukker opp på «That darkened road». Melodiene er bygd opp rundt Kjelstads akustiske gitar, med tilførsel av orgel, dobro, banjo, steelgitar, kontrabass, trommer og mer til der det måtte passe. I alt er 13 musikere involvert i prosjektet, invitert med underveis.

Hun åpner varsomt med «Home», nesten gjennomsiktig vakker. «Tell me when it’s over» er mer intim, om å bli forlatt. Et poprefreng sniker seg inn, men det er stemmen og instrumenteringen som stjeler showet. «Things may change» er en myk trøst, mens «Like a sail» har et forsiktig håp. Å kombinere celloen til Ellen-Marie Gismervik med munnspillet til Thorleifur Gaukur Davidsson er en genistrek.

«The games you play» er en ny oppbruddsang, der noen sikkert noen vil kjenne seg igjen. «Take me away» er drømmen om et bedre sted. «Love» har en naiv tekst når du leser den, men Kjelstad gir den liv. I tillegg kommer rimene uanstrengt. Flott gjort, og en nydelig plate.

Beste spor: «Home», «Tell me when it’s over», «That darkened road».