Når rettighet gjør vondt verre

GJESTEKOMMENTAR: En regjeringsoppnevnt ekspertgruppe vil fjerne lovfestet rett til spesialundervisning. Kanskje det ikke er så dumt?

4. april overleverte en regjeringsoppnevnt ekspertgruppe for barn og unge med behov for saerskilt tilrettelegging sin rapport om tilbudet til barn og unge som har behov for saerskilt tilrettelegging i skole og barnehage. Rapporten tegner et så dystert bilde av dagens system at det kan se ut som om de aller fleste barn med saerskilte behov får en bedre skolegang dersom ingen oppdager at de har rettigheter. Samtidig foreslås det å fjerne hele retten elever med saerskilte behov har til spesialundervisning. Både Unge Funksjonshemmede, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og Barneombudet har allerede uttalt seg svaert kritisk til forslaget, men er forslaget egentlig så dumt som det høres ut?

Et eksempel fra dagens ordning

Når det viser seg at en elev kanskje sliter litt mer enn andre med å følge med på hva laereren sier i et støyende klasserom, så må eleven først henvises til pedagiskpsykologisk tjeneste i kommunen (PPtjenesten eller PPT). Deretter må PP-tjenesten etter en kort vurdering kanskje sende eleven videre til spesialisthelsetjenesten for en naermere utredning. Dersom utredningen for eksempel konkluderer med diagnosen ADHD, vil PP-tjenesten kunne gjøre en sakkyndig vurdering om behov for spesialundervisning. Skolen kan deretter fatte vedtak om behov for spesialundervisning. Det er når skolen fatter vedtak at elevens problem virkelig begynner, fordi det er slett ikke uvanlig at et vedtak om spesialundervisning innebaerer at skolen ansetter en ufaglaert assistent som ikke har så mye mer som oppgave enn å følge eleven ut av klasserommet. I mange tilfeller bidrar altså vedtak om spesialundervisning til at eleven får dårligere undervisning.

Det ekspertgruppen ser ut til å mene, er at dette kan løses dersom spesialpedagogene slutter å bruke tid på å gjøre sakkyndige vurderinger, og i stedet deltar mer direkte som støttefunksjon i hver enkelt skole. En av grunnene til at ideen ikke er så vanvittig som den kanskje først høres ut, er at dersom spesialpedagogisk kompetanse flyttes inn i skolen, så kan dette blant annet bidra til en undervisningssituasjon hvor enkelte saerskilte behov aldri oppstår fordi laeringsmiljøet og den individuelle tilretteleggingen er god nok til å sørge for at hver enkelt elev får anledning til å fungere på sin måte.

Kan vi fjerne rett til spesialundervisning sånn uten videre?

Det er likevel grunner til at ekspertgruppens forslag er kontroversielt. Du kan for eksempel ikke i en enkelt håndvending flytte 1300 årsverk fra sakkyndigarbeid i PPT inn i mer praktisk rettet tilretteleggingog rådgivningsarbeid i skoler og barnehager. Mer utfordrende er imidlertid at et bortfall av behovsprøving av rett til spesialundervisning også er et bortfall av klagerett. Når du ikke har et organ som saksbehandler eller på annet dokumenterbart vis registrerer hvordan tiltak vurderes, så har du heller ikke noen mulighet til å klage på beslutningene som tas.

Ekspertgruppen foreslår at det skal vaere en klagerett dersom elev eller foresatt mener at skolen ikke gir en opplaering som på tilstrekkelig vis bidrar til at den enkelte elev når sitt potensial. Jeg mener at dette er den største svakheten ved ekspertgruppens forslag, fordi det åpner for at skoler vil kunne presses til å tilrettelegge undervisningen saerskilt for en majoritet av normal- eller høytfungerende elever med ressurssterke foreldre.

Dette vil ikke bare medføre at elever med funksjonsnedsettelser blir skadelidende. De laeringsmiljøene som ser ut til å skape de beste prestasjonene hos normal- og høytfungerende elever, kan nemlig vise seg å vaere de laeringsmiljøene hvor man tilrettelegger undervisningen slik at de med størst behov for hjelp kan delta i samme klasserom som resten av elevene, og her mener jeg ekspertgruppen har oversett et svaert vesentlig aspekt ved problemstillingen.

Mobbing av elever med funksjonsnedsettelse

Det som savnes er en aktivitetsplikt som bidrar til at alle elever sikres deltakelse i et godt laeringsmiljø. En skulle kanskje tro at dette allerede var ivaretatt av opplaeringsloven, men hittil har det blitt oversett at det å ikke tilrettelegge undervisningen slik at personer med funksjonsnedsettelser kan delta på en fullverdig og god måte er en form for mobbing. For å sette det på spissen: I dag regner vi det som mobbing bare dersom eleven som fryses ut, ikke er funksjonshemmet.

Dersom man begynner å ta høyde for at det er mobbing når manglende saerskilt tilrettelagt undervisning medfører at en elev ikke delta i et godt og tilrettelagt laeringsmiljø, mener jeg at vi kommer mye naermere det å sikre en inkluderende skole. Elever har i dag et langt sterkere vern mot sosial eksklusjon enn de har et vern mot manglende tilrettelegging. Manglende inkludering og tilrettelegging er sosial eksklusjon, og dersom man i praksis begynner å regne dette som mobbing, så vil funksjonshemmede elever stille langt sterkere enn den retten de har i dag til å få et behovsprøvd fritak fra undervisning.

Kristian Kise Haugland er landsleder

i organisasjonen Mental Helse. Som gjestekommentator i Aftenbladet skriver han for egen regning.

(Red.mrk.)