Klarer ein å forhandla fred for Syria?
KOMMENTAR: Verda har halde pusten for Syria i helga. Klarer mektige leiarar som Putin, Trump, Erdogan og Assad å finna ein fred for landet?
USA, Frankrike og Storbritannia bomba i helga strategiske mål i Syria for å få slutt på president Assads bruk av kjemiske våpen. Angrepa skal ifølgje angriparlanda ha vore vellykka.
Det er ikkje meld om at liv har gått tapt, men seks soldatar og tre sivile skal vera skadde.
Russland har fordømt angrepet, saman med Syria, Iran og Hizbollah. Deira første reaksjon var at Syria nå hadde ein sjanse til å finna ei fredeleg løysing, og at den sjansen blei bomba vekk.
Nato, Israel, Tyrkia, Danmark, Canada og Japan var raskt ute og støtta angrepet, og i løpet av helga blei det klart at heller ikkje sikkerheitsrådet i FN fordømmer det.
Norge forstår
Vår utanriksminister, Ine Eriksen Søreide (H), seier Norge forstår bakgrunnen for angrepet. Syria har gjentekne gonger brukt kjemiske våpen, og alt i 2013 kom sikkerheitsrådet i FN med eit klart pålegg om at landet må destruera dei anlegga sine.
Ho sluttar seg til oppfordringa frå FNs generalsekretaer om at alle land nå held seg tilbake, så situasjonen ikkje eskalerer.
Må reagera
Det internasjonale samfunnet kan ikkje la vera å reagera når kjemiske våpen blir brukt. Det må stoppast.
Storbritannias Theresa May er sikker på at det ikkje fanst andre mulegheiter enn å bomba, og Frankrike seier dei er klare til å finna politiske løysingar nå, saman med dei landa som måtte melda si interesse. Jens Stoltenberg, Natos generalsekretaer, seier ein hadde nok dokumentasjon på at kjemiske våpen blei brukt, og at det difor var riktig og nødvendig å bomba.
Mange land har strategiske interesser i Syria. Blant dei er USA, Storbritannia, Frankrike, Russland, Iran, Saudi-Arabia, Tyrkia og Israel.
Spørsmålet er difor om ein klarer å stoppa her.
USAs president, Donald Trump, sa i helga at USA kjem til å fortsetja angrepa til Syrias president Assad stoppar bruken av kjemiske våpen. Forsvarsministeren hans, Jim Mattis, dempa den beskjeden, og seier dei ikkje har planar om fleire angrep nå.
Slik det ser ut akkurat nå, kan vi i det minste seia at viljen er sterk til å oppretthalda det totale forbodet mot å bruka kjemiske våpen i krig. USA, Frankrike og Storbritannia har vist at det får konsekvensar. Det er heilt nødvendig. Og sjølv om Russland har fordømt angrepet, har likevel president Putin og Tyrkias president Erdogan i løpet av helga blitt einige om at ein nå må finna ei politisk løysing i Syria.
Det må stoppa her
Erfaringane frå Afghanistan, Libya og Irak viser på alle vis at militaere angrep ikkje er vegen å gå for å gi folket fred. Det hjelper ikkje folk i desse landa at ein bombar vekk diktatoren eller det diktatoriske styresettet. Det finst ingenting igjen etterpå som kan fungera. Både IS, og før dei al-Qaida, vaks dessutan fram av vestleg krigføring i Irak og Afghanistan.
I Syria har den diktatoriske tyrannen av ein president, Bashar al-Assad, så godt som vunne krigen. IS er slått tilbake, og har naermast gått i oppløysing. President Assad må vera ein del av ei fredsløysing, og han må vera ein aktiv del av den. Initiativet til fredsforhandlingar ligg hos FN. Dei må invitera Assad til forhandlingsbordet.
Det er å håpa at erfaringane frå tidlegare krigar er nok til at alle land bidrar til å finna ei politisk løysing.
Helgas bombing har flytta forholdet mellom Russland og USA frå kaldt til iskaldt. Kan vi tru at Donald Trump og Vladimir Putin vil la omsynet til det syriske folket vega tyngre enn eigne, strategiske interesser i konflikten, og at Putin kan finna seg i å forhandla med landa som bomba, utan først å visa militaere musklar sjølv, for å gjenoppretta balansen? Kan vi tru at ein fyr som Tyrkias president Erdogan vil setja eigne interesser til side, til fordel for syriske sivile?
Vi har liten grunn til å stola på det. Leiarane i dei største landa med dei sterkaste, strategiske interessene i Syria, har ikkje akkurat vist at dei finn det verken enkelt eller nødvendig å setja seg sjølv til sides.
Men det er å håpa at erfaringane frå tidlegare krigar er nok til å få dei til forhandlingsbordet nå.
Vi må visa til FN. Og Assad må med. Vi har ikkje noko anna val.
Leiarane i dei største landa med dei sterkaste, strategiske interessene i Syria, har ikkje akkurat vist at dei finn det verken enkelt eller nødvendig å setja seg sjølv til sides.