Dette er ikke en Hollywoodfilm. Dette er virkeligheten
UTSTILLING: Seks mennesker på flukt, asylsøkere, på hver sin skjerm. To amerikanske skuespillere på én stor skjerm. Candice Breitz’ videoinstallasjon vises nå i Stavanger kunstmuseum; det er en sterk og engasjerende opplevelse.
Stavanger kunstmuseum: Candice Breitz, Love Story. Videoinstallasjon, t.o.m. 24. mai
De seks har opplevd umenneskelige og ulevelige forhold i sine hjemland – Syria, India, Kongo, Somalia, Venezuela, Angola – trakassert, forfulgt og utstøtt pga. politisk mening, seksuell legning, borgerkrig osv. De forteller om forholdene i hjemlandet, om flukten, om problemene med tilpasning og integrering i sine nye land. Mot en nøytral bakgrunn trer de fram på skjermen med sine lavmaelte vitnemål. Men det er ikke dette vi ser først i utstillingen.
I det første rommet ser og hører vi Alec Baldwin og Julianne Moore snakke om sin situasjon som flyktning og asylsøker, dvs. vi opplever dem som skuespillere med innøvde roller, i en film med dette tema. Vi ser videofilmen sømløst skifte mellom ulike karakterer, kun markert ved hjelp av små gjenstander: solbriller, armbånd, en knapp på jakken. Skjermen skaper en intens vev av ansiktene og stemmene til de to skuespillerne, som veksler hele tiden, og av de menneskene de tydeligvis representerer i rollene de spiller.
Først i neste rom, hvor jeg ser de seks skjermene med flyktningene, blir sammenhengen klar. Breitz lar Baldwin og Moore baere flyktningenes egne gjenstander som var med dem under flukten, og hun lar skuespillerne fortelle deler av flyktningenes historier, ord for ord, og med samme gester og kroppsspråk.
Enkeltmennesket Flyktningkrisen, sier vi, og tenker på et hav av mennesker, i båt og på strand, og som sand i flere lands politiske maskineri. Kunstmuseet peker på at det ikke har vaert så mange mennesker på flukt i verden siden andre verdenskrig; det er ikke lett å kunne se enkeltindivider her. Men det er nettopp hva Breitz gjør i sin kunst; hun trekker enkeltmennesket ut av denne store, gråe massen, så vi kan se og høre dets historie klart og tydelig. Prosjektet presenteres sobert og rent i museets halvmørke saler; renskåret for all unødvendig distraksjon.
Men denne presentasjonen er dobbeltbunnet, og det er nettopp dette som hever Breitz’ videoinstallasjon helt til topps og gjør den spesielt interessant. For hun stiller spørsmål ved sin egen presentasjonsform, spesielt – og massemedienes, generelt. For i det første rommet farges inntrykket vårt av de dyktige skuespillerne, og av deres versjon av historiene. Og ikke minst av den stramme regien og klippingen. Det vi får her, er hva vi kan kalle den medierte virkeligheten: historien, og historiene, slik de framstilles ved hjelp av massemedienes spesielle virkemidler og rammer. Breitz diskuterer her medienes rolle i vår oppfatning av tidens diskusjonstema, som f.eks. flyktningkrisen.
Regissert
De to skuespillerne gjør en formidabel innsats; de løfter historiene over skjermkanten og fram til oss. Men samtidig ser vi at dette er regissert og klippet, at noen har bestemt hvilke biter vi skal få se og høre, og hvordan. Breitz gir oss historier gjennom dypt humanistisk alvor; samtidig punkterer hun noe av dette med en ironi som er subtil, naermest umerkelig, men likevel til stede – uttalt kanskje kun én gang, gjennom en setning fra en av asylsøkerne, gjentatt av Baldwin: «This is not a Hollywood movie, this is real life!»
I munnen til flyktningen er dette et sant utsagn, men når det sies av Baldwin, blir det tvilsomt, siden det nå ikke er umiddelbart, men regissert. Og Baldwin og Moore forbindes nettopp med Hollywood-filmer. Slik oppnår Breitz det hun ønsker: å få oss til å tenke og forstå dette flerbunnede spillet.
Museet supplerer Breitz’ installasjon med verk fra egen samling, en forsiktig understreking av noen av de tingene som settes i spill hos Breitz. Som skjul, dekning og forlatthet i Marit Aanestads «Kobberhus med slep», 2005, og demokratiets vilkår i Trond Hugo Haugens «Et riksportrett (etter Eidsvold 1814)», 2014.
Under mitt besøk smittet dessverre det høye, skingrende lydsporet fra Anne Hjort Guttus videofilm «Frihet forutsetter at man er fri» inn i salen med Breitz’ installasjon, på en svaert forstyrrende måte. En helt unødvendig forurensing!
Breitz trekker enkeltmennesket ut av denne store, gråe massen.