En av de flotteste utstillingene du kan se i vår

UTSTILLING: Trond Borgen er begeistret for Terje Roalkvams utstilling på Hå gamle prestegard.

Hå gamle prestegard:

Terje Roalkvam, DIVISO. Skulptur, installasjon, t.o.m. 27. mai

I Terje Roalkvams utstilling på Hå ser vi hvor tilsynelatende enkelt en kunstner kan arbeide, om han bare gjør det presist nok. Med sin helt saeregne følsomhet skaper han skulptur og installasjon som kombinerer ulike materialer i sterkt konsentrert form. Strengt, men rikt; asketisk, men også sensuelt. Presisjonen ligger både i valg av materialer og i den skulpturelle formingen av dem.

Utstillingens 14 verk blir en slags kunstens ideogrammer på vegg og gulv – en sammenhengende meditasjon over kunstens vesen og vokabular. Det er hele tiden det harde, kalde industrimaterialet aluminium som møter naturens egne materialer: stein, fossil, tre, kongler, blåskjell.

Kontrastene er

store, og de føyes sammen av en skapende vilje og en følelse av balanse som, paradoksalt nok, bare kan balanseres med en slags ubalanse. Roalkvam er altså ikke ute etter harmoni, men samspill. Det glatte og det rue, det varme og det kalde, det lyse og det mørke. Så heter også utstillingen «DIVISO» (delt).

Geometri

På ett plan ser vi romantiske naturforestillinger som møter kald industri, og organiske former som både kolliderer og konverserer med geometrisk renhet. De geometriske grunnformene, kvadratet, sirkelen, trekanten og linjen, skaper en naermest ufravikelig struktur som verkene kan konstrueres omkring, og som vi kan oppleve rommet gjennom.

En aluminiumsirkel ligger på gulvet – «CIRCULI/MARE» – omkranset av en stor ring av blåskjell – en markering både av punkt og utstrekning. Som et stykke land art. Intallasjonen forholder seg, ganske nøkternt, men sanselig, til rommet, utstillingssalen, og kroppen min i den. Men den strekker seg langt utover dette rommet. Det er som om den sier: her er jeg, i dette punktet, likevel midt i et hav av liv, og i et hav av død. Slik sprenger dette kunstverket minimalismens renhet, for her trekkes hele den uendelige naturen inn i kunsten, som en sveipende, men altså helt presis, kunstnerisk gest. Suverent flott, både å se på og å meditere over.

Når Roalkvam slik trekker naturbegrepet inn i kunsten, er det som om han aktiverer den gamle forestillingen om det sublime i vår naturopplevelse; ikke lenger tradisjonelt romantisk, nå mer som en intellektuell og materiell lek som ikke lenger overvelder oss, men som likevel kan gi oss et grunnlag for en både tankemessig og emosjonell fordypning.

Snitt

Flere av skulpturene er todelte, med aluminium og stein. Det er en videreutvikling av diptykonet, den todelte altertavlen, men her uten noe metafysisk perspektiv. For dette er konkret kunst, hvor materialenes egenverdi står sentralt, og hvor kombinasjonen av materialer skaper uvanlige og overraskende konstellasjoner – av noe hittil usett.

Det vi får i denne utstillingen, er snitt i rom og materie. Vi får en utsøkt behandling av form, struktur og tekstur; og vi får glimt av underlige systemer som, til tross for den presise geometrien, rokker ved våre forestillinger om en rasjonell verden. Derfor er dette en av de flotteste utstillingene du kan se denne våren.