Er Oljefondet for godt til å vaere norsk?
POLITIKK: Statoils regnskap for 2017 viser et meget godt driftsresultat. Innevaerende år ser ut til å bli minst like bra. Milliardene strømmer inn. Oljefondet fylles opp med eventyrlige beløp, er det for godt til å vaere norsk?
Aftenbladet hadde 6. april d.å. et debattinnlegg av Tor Vesterhus: «Statoil eller Equinor, ja takk, begge deler»: Det var så faglig bra og profesjonelt at det gikk over min amatørforstand.
Hva er på gang?
Men en mistenksomhet ble vekket. Hva er på gang i den blå finansverden? Merk deg siste avsnitt i Vesterhus sitt innlegg: «Politikerne har handlingsrommet med sitt 2/3 flertall i dagens Statoil. De må bestemme salg av statens aksjer i det fisjonerte, internasjonale Equinor og tilsvarende utløsing og statlig kjøp i det nye, nasjonale Statoil». Med andre ord overlatt til børsen og internasjonal kapital. Hva vil salg av statens aksjer bety i praksis? Staten og fellesskapet ut, privat ego inn?
Vi må gå litt tilbake i tid. I 1963 hevdet regjeringen Gerhardsen (A) full norsk eiendomsrett til det som fantes under havet på norsk sokkel. Kravet var basert på et FN-prinsipp fra 1958. Da oppsto en internasjonal debatt om hvor langt ut i havet sokkelen gikk. Til tre nautiske mil? Norskerenna eller midtlinja mot nabostat? Storbritannia så seg tjent med midtlinjeprinsippet og støttet kravet. Det gjorde Danmark også. Gradvis ble prinsippet akseptert internasjonalt.
Merkbar arbeidsledighet
Norsk naeringsliv hadde vaert opptatt med gjenreising av landet etter krigen. Ved inngangen til 60-årene var det meste fullført og oppdragene minket. Arbeidsledigheten ble derimot merkbar. Med oljedrøm og optimisme tok Ola på seg dykkerdrakt eller sveisemaske. Kari ble «kvinnefrigjort» og meldte seg på i arbeidslivet. Et norsk gullrush var i emning. Leteboringen startet i 1966 med oljefunn på Cod-feltet i 1968. I januar 1974 ble den første norske oljeplattformen «Deep Sea Driller» konstruert av Aker, overlevert til Odfjellgruppen og satt i drift.
Men sorgen og gleden vandrer til hope, som det heter. Allerede 1. mars 1976 havarerte den ved Fedje, på grunn av motorstopp. Seks personer omkom. I 1978 havarerte et helikopter på vei til Statfjordfeltet, 18 personer omkom. Da boligplattformen Alexander L. Kielland veltet i 1980 omkom 123 personer.
Politisk strid
De store forandringene i naeringslivet førte også til politisk strid. Det toppet seg da Statoil ble etablert i 1972, med Jens Christian Hauge (A) som styreleder. Hauge ba statssekretaer i Industridepartementet, Arve Johnsen, ta jobben som administrerende direktør. Statsminister Trygve Bratteli (A) sto bak som garantist. Det viste seg å vaere et godt valg.
Statoil vokste raskt, isaer på grunn av partnerskap i Statfjordfeltet. Norge hadde kommet markant inn i den turbulente oljealderen. I perioden 19741980 hadde Norge den høyeste økonomiske veksten i Europa. I 1981 sto oljenaeringen for like høy verdiskaping som hele den øvrige industrien i landet (Berge Furre: «Vårt hundreår»). Oljenaeringen førte til en velferdsstat uten sidestykke!
Statoil besto
Den borgerlige regjeringen er urolig. De frykter at Statoil skal bli for dominerende både i arbeidsliv og økonomi. Høyre vil fordele Statoils oppgaver, aktivitet og inntekter til flere industriselskaper, bl.a. Norsk Hydro. Da Kåre Willoch (H) ble statsminister i 1981, ble det noen mindre forandringer, men Statoil besto.
Etter noen års dragkamp om Statoils rolle, endte det med at staten kjøpte opp aksjer i Hydro. For å få større innflytelse og politisk styring på utviklingen etablerte statsminister Odvar Nordli (A) Olje- og energidepartementet i 1978.
Verne om fellesskapets verdier Statoils regnskap for 2017 viser et meget godt driftsresultat. Innevaerende år ser ut til å bli minst like bra. Milliardene strømmer inn. Oljefondet fylles opp med eventyrlige beløp. Er det for godt til å vaere norsk? Det er altså denne suksessen dagens regjering vil splitte opp og gi navnet Equinor, for deretter å selge aksjene. Det likner på forslag i begynnelsen av 1960-årene. Da ville noen selge de norske rettighetene i havet til internasjonale selskaper som hadde større erfaring og økonomi enn oss. Det minner om «å selge førstefødselsretten for en rett linser», som det heter i Skriften. Nei! Vi må verne om fellesskapets verdier, til beste for våre etterkommere.