Natasja Askelund bryter sine egne grenser i flott utstilling
UTSTILLING: Nok en gang bryter Natasja Askelund sine egne grenser og går nye veier, skriver Trond Borgen.
Sandnes kunstforening: NatasjaAskelund,Stilllovingyou, after all this blue. Maleri, t.o.m. 17. juni.
Så skjer dette forunderlige, at det lille gallerirommet, som ved mitt umiddelbare møte med kunsten der, virker trangt og overlesset av store, tunge former i blått, etter hvert utvider seg og går mot et uendelig stort rom. Alt jeg trenger gjøre, er å stå helt stille midt i rommet, til alle vegger faller.
Den som slik åpner for de store syn, er Natasja Askelund, som nok en gang bryter sine egne grenser og går nye veier. Stedet er Sandnes kunstforening, hvor Askelund viser femti nyanser i blått, eller fler. Hun er en tradisjonell maler som imidlertid aldri står stille, som aldri har utviklet en klar og entydig signaturstil, men som i stedet bruker sitt arbeid i atelieret til å utforske maleriets stadig åpne muligheter.
Røttene
Da hun debuterte på Hå i 1992, slo hun seg sterkt og tydelig inn i kunsthistorien, som hun straks gjorde også til sin egen historie – som for å vise at her hører hun hjemme, her har kunsten hennes sine røtter. Fra disse røttene har hun stadig hentet ny naering. Tidlig formet hun en stor livsfrise, hvor familieperspektivet, hennes eget og barnas liv, sto sentralt.
Deretter fikk vold og overgrep en sentral motivisk rolle, ikke minst gjennom nytolkninger av Caravaggio-malerier, hvor barokkens og tegneserienes stil ble smeltet sammen. Drastisk til verks gikk hun da hun så faktisk malte over sine tidligere motiver, som for å vise at dette nå var et tilbakelagt stadium. Etter en periode med sart, lyrisk abstraksjon, er det nå de kraftige, svulmende formene og den heftige fargebruken som dominerer i hennes nye utstilling.
I disse blåe maleriene finnes elementer jeg tror jeg gjenkjenner, men som likevel viker unna all entydig forklaring eller tolkning. Noen av dem virker eksotiske; de har former som bølger og svinger, langsomt, dvelende, visuelt insisterende. Her er hittil usette former, fantastiske former, som i det store maleriet «Should have, Could have, would have».
Det er her utstillingsrommet åpner seg for et større rom, for i disse maleriene er det som om Askelund skuer stadig innover – både innover i kunsthistorien, for her er nok av maleriske og stilmessige referanser, eller ekko, og samtidig innover i seg selv, dypt inn i en underbevissthet med former og fragmenter av fortellinger som kan aktiviseres av pensel og kraftig bruk av blåfargen. Det er dette uendelighetens rom Askelund åpner for oss i denne flotte og sterke utstillingen. For det doble blikket innover slår hull på galleriveggene og vendes til et sugende blikk utover, og da finnes der ingen grenser lenger.
Det umiddelbare
En kunstner med så lang erfaring skaper naturligvis sine bilder med omtanke, omhu og planlegging. Likevel formidler Askelund i disse maleriene en opplevelse av malerisk spontanitet og umiddelbarhet, kvaliteter som bidrar til å gjøre utstillingen vital. Hvert maleri rommer sin egen verden samtidig som det inngår i en større helhet, hvor alle bildene utfyller hverandre og skaper en helstøpt totalitet.
Her ligger også kunstnerens kjaerlighetserklaering til sitt eget medium, sitt eget arbeid, for tittelen «Still loving you, after all this blue» mer enn antyder at blåfargen er en byrde hun baerer med letthet, for hun går aldri lei. Samtidig finnes her et lysere, lettere maleri, «Fighting the blue», som antyder at det også kan vaere nødvendig med et kikkhull tvers gjennom all blåfargen, og som kanskje også peker på en mulig vei videre.