En hyllest til fuglegeniene
BOK: Dum som ei gås. Forvirret som ei høne. Lenge har fugler blitt fremstilt som lite smarte. Men nå vet vi at enkelte av dem er like smarte som aper. Bare les Jennifer Ackermans «Fuglenes fantastiske liv».
Den amerikanske forfatteren Jennifer Ackerman har 30 års fartstid som skribent innenfor temaer som natur, vitenskap og biologi. Men boken, som kom på norsk nylig, er første gang hun har konsentrert seg helt og fullt om fugler.
– Fugler klarer mye som ikke vi er i stand til. Deres fabelaktige evne til å navigere over veldige avstander, er et eksempel. Men ettersom vi ikke kan gjøre det samme, har vi bestemt oss for at evner som dette ikke er intelligens, sier hun.
I boken tar hun opp de siste forskningsfunnene som handler om fuglenes hjerner, hvordan de skaper og bruker verktøy, deres sosiale liv, sangen deres – og deres estetiske sans. Det handler en god del om kråkefugler og papegøyer som anses som de smarteste av alle fugler. De kan også skilte med store hjerner i fuglesammenheng.
Mer potent
Det høres kanskje ikke så imponerende ut – siden fugler er relativt små dyr, og naturlig nok også har ganske små hjerner: En ravnehjerne veier eksempelvis bare 14,1 gram. Men gram for gram er fuglehjernen langt mer «potent» enn pattedyrhjernen. Fuglenes hjerneceller, nevroner, er mindre og tettere sammenpakket. De får med andre ord plass til flere grå celler på en mindre flate. Antallet nevroner i en ravns storhjerne er 204 millioner, det er flere enn hva en capuchin-ape har.
Når Ackerman får spørsmålet om hvilke fugler hun tror er de aller smarteste, nevner hun fire arter: Ravnen, Krotnebbkråka som holder til på Ny-Caledonia i Stillehavet, Grå Jako og Kea, en fugl i gruppen med New Zealand-papegøyer.
Men alle fugler er ikke like smarte. Hønsefugler og andefugler kommer et stykke ned på skalaen, sier hun. Og påpeker at det samme gjelder for pattedyr. Primater og elefanter ligger høyt oppe på listen, mens du vil finne kenguruen langt nede.
Sans for skjønnhet
Interessant nok ser det ut til at hjernene til pattedyr og fugler fungerer på lignende vis selv om det er gått eoner av tid siden gruppene skilte lag for 320 millioner år siden, i karbontiden.
– Det er bemerkelsesverdig. Vi laerer oss ting på samme måte, forteller Ackerman. Som i et fascinerende kapittel i boken tar for seg fuglenes estetiske sans.
– Fugler og mennesker ser også ut til å ha samme opplevelse av hva som er vakkert. Vi kan ikke vite om de har samme type estetisk sans som oss, men det er slående hvor naer hverandre vi kommer, sier hun. Og peker på de ekstravagante fjaerdraktene til fuglene som hører inn under paradisfuglfamilien.
– Enda mer oppsiktsvekkende er hyttene som løvhyttefuglene i Australia og New Guinea konstruerer. De bygger en liten arena eller hytte av pinner og kvist, som deretter blir dekorert med det de måtte finne av baer, løv, sopp og plastbiter.
Hunnen designer
Når alt er klart kommer hunnen og inspiserer. Liker hun byggverket får hannen pare seg, men er hun ikke fornøyd med det hun ser så flyr hun bare videre.
– På en måte kan man si at det er hunnen som designer alt sammen, og hannen som bygger på hennes instruksjon, sier Jennifer Ackerman.
Hun legger til at hannen må øve i flere år før han får til et tilfredsstillende byggverk. Dette er typisk for mange fuglearter. Ofte er det en lang periode med prøving og feiling før fuglene har laert seg hvordan et skikkelig reir skal vaere. (NTB)