To kunstnere, én utstilling, ulike uttrykk og mye tull
UTSTILLING: Solveig Landa og Åsmund Haukelidsaeter skal vise frem sine egne tolkninger av naturen. Men selv etter flere tiår som kunstnere blir de aldri helt fornøyde. Det tror de er en god ting.
To forskjellige kunstnere med forskjellige uttrykk skal ha utstilling sammen.
– Det er slik vi jobber, dette er våre uttrykk og de passer sammen, sier Solveig Landa.
– Det komplimenterer hverandre, sier Åsmund Haukelidsaeter.
Trange fjorder
På veggen henger det store trykk med dype farger og tette mønstre. På samme vegg er det hvitt som dominerer inne i rammene. Det som henger på veggene til Kunstgalleriet er «Hildring». Verk av to erfarne kunstnere, som begge har hatt naturen i tankene da de hver for seg utformet det som nå pryder veggene. Resultatene er svaert ulike.
Solveig Landa og Åsmund Haukelidsaeter har begge vaert aktive kunstnere siden midten av 80-tallet. De to møttes i Stavanger for snart 30 år siden. De har ingen planer om å samarbeide om kunsten, men å stille ut sammen kan de sette pris på.
Utstillingen «Hildring» åpner 3. mai og varer til 3. juni på Kunstgalleriet.
Tresnitt og monotrykk, side ved side på veggene. Haukelidsaeter vokste opp i Dalen i Telemark, mens Solveig Landa hadde sin barndom i Rosendalen i Hordaland. Landa mener man kan se omgivelsene fra hjemstedet i hennes kunst, men også mye mer.
– Det er mange lag her, det er det alltid. Det er ikke bare en tanke. Men man kan se steiner, fjell og trange fjorder, noe vi har mye av i Hordaland.
En tur i skogen
Haukelidsaeter var i barndommen omgitt av mye skog. Det er han ennå, i i alle fall i sinnet.
– Jeg etterligner ikke skogen. Jeg jobber på et atelier i Stavanger, så jeg må ha skogen inni meg når jeg jobber.
Han tror at å se på bildene hans er som å gå en tur. Han og Landa vil at de som ser utstillingen skal sitte igjen med en viss ro og samtidig undring.
– Det trenger ikke vaere så mye, men å undre seg over hva dette egentlig er? Å få i gang noen nye tanker bare, sier Landa.
Hvorfor utstillingen heter akkurat «Hildring» får begge til å stoppe opp å tenke.
– Det er nok fordi det har noe med mystikk og undring å gjøre, sier Landa.
«Hildring, er et optisk fenomen som gjør at gjenstander i det fjerne synes å befinne seg høyere oppe enn de gjør i virkeligheten.» (Store Norske Leksikon)
Kunstnerens forbannelse
De to kjenner hverandre og gir ofte like svar på spørsmålene de får servert. Metodene de har brukt har forandret seg, men nå føler begge at de har funnet det de liker best.
– Jeg liker å leke meg med forskjellige måter å trykke på, sier Landa.
Hun peker på ett av bildene. – Det kan se ut som en stein. Der har jeg brukt en pusseklut i trykket. Man må ikke slutte å leke seg, sier Landa.
Haukelidsaeter liker tempoet tresnittet bringer med seg. Han leker seg han og, men liker å kunne ta seg god tid. I løpet av årene har begge fått nye erfaringer og begge er enige: Arbeidsmetodene har forandret seg, det samme har tankesettet.
– Jeg er mer fornøyd med mitt nyere arbeid, sier Landa.
– Jeg blir aldri helt fornøyd, sier Haukelidsaether.
– Nei, det er egentlig sant, sier Landa. Det er litt sånn som idretten, man blir aldri fornøyd. Det er derfor man fortsetter med det.
I løpet av årene har det også blitt mye «tull». Bunker med tull, som man ikke kan hive. Fordi man kan trenge det.
– Jeg har en så stor bunke med tull hjemme sier Haukelidsaether og viser til en halvmeter mellom hendene.
Landa ler.
– Det går jo ikke å kaste det heller vet du, sier Landa.
Deres råd til unge kunstnerspirer er å «tulle» mye.
– Det må tulles og testes før man kan lage noe bra, sier Landa.
– Det må også jobbes hardt, legger hun til.
Mellom alt tullet.