Veien videre
DRØSET: Plutselig sto hun der. Rank i ryggen, slank som ei fjellfuru. Hvit kjortel.
Noen øyeblikk seinere var det gjort. Voksenbarnet hadde gått over i de voksnes rekker. Den gamle så henne med venninnene utenfor kirken. De lo, lettet over at nå var det mest formelle over. Nå gjensto bare oppløpssiden, og opptelling av gavebordet. De smilte. Verden for sine føtter. De snakket om studentdrømmer. Turer alene, med buss, fly og tog. Et annet språk. Minner fra en annen tid.
Den gamle klarte til slutt å lure henne med seg til avtalt fotografering, ut i naturen. Noen øyeblikk med henne før taler, kaker og gjensyn med barndomsbilder.
De ruslet, pratet litt. Fant ut hvor hun skulle stå. Intens jobbing noen minutter. Så kikket hun opp fra kamerasiktet. Så på det strålende fjeset. Vakrere utenfor linsefangeren. For nå sto hun der. Håret blafret i vinden. Nypusset sølv og stivet skjorte.
Den gamle kjente minnene fra en varm, liten hånd som grep hennes. Hun som ville bli lest for. Sunget for. Som diktet rare historier og vitser så absurde at de lo så de trillet av stolene. Førskolejenta som spent tok fly for første gang, og fikk både flyvertinner og passasjerer til å humre varmt med alle spørsmålene om skyer, oppdrift, og hvordan alt fungerte. Hvorfor, hvem, hvordan. Hun som ville vite historier fra fremmede land.
Nå var det hun som fortalte den gamle om verden. Om nye minner. Opplevelser. Farger. Lukt.
«Hei, har du sovnet der borte? Vi må bli ferdige før gjestene kommer. Jeg har så lyst til å se de andre. Jeg gleder meg til resten av denne dagen».
Den gamle tørket bort en gledeståre. Lot som det var vinden som gjorde det. Det var kanskje for tidlig til å skylde på bjørkeallergien. Hun gjorde seg ferdig, pakket ned kameraet og begynte å gå mot parkeringsplassen. Så kom voksenbarnet løpende etter henne. Ga henne en klem. «Takk for hjelpen, tante».
Hun kjente hjertet flommet av stolthet. De satte seg i bilen og kjørte. Den gamle og den unge. Veien lå foran dem.
Nå var det hun som fortalte den gamle om verden.