De ansatte på Sydenhotellet var israelske spioner

SUDAN: Israels hemmelige tjeneste overtok en idyllisktropelandsby i arabiske Sudan med badegjester, brettseilertimer og hele sulamitten. Bak en fasade av eksklusiv turisme smuglet de jødiske flyktninger vekk fra Afrika om natten.

Hallo, er det noen her, må de ha spurt, en vakker morgen i begynnelsen av 1985 i den sudanske landsbyen Arous ved Rødehavet.

Hallooo?

Dykkerinstruktøren var borte vekk. Det var også hotellets vertinne – faktisk hele den vestlige hotelledelsen. Simpelthen borte.

Igjen sto det idylliske hotellets gjester og lokale personale – dypt forundret. Hele ledelsen var som sunket inn i tropenattens dype mørke. Ikke alt var slik det hadde utgitt seg for å vaere. Dykkerinstruktøren hadde ikke bare dykket. Brettseilerlaereren hadde ikke bare surfet. Og vertinnen hadde ikke bare organisert romfordeling og middagsbord med utsikt.

Arous var så visst en suveren strandidyll for eksklusive surfere og dykkere. Samtidig var Arous mer enn det. Stranden ved det avsidesliggende Arous var også, som gjestene ikke fikk vite – og Sudans regjering slett ikke fikk vite – en effektiv base for smuglingen av jødiske flyktninger fra Etiopia til Israel.

Eksotisk fisk i asurblått vann Både Eritrea og Israel var mildt sagt langt unna. Og Sudans regjering på den andre siden av ørkenen. Derfor var også Arous en ypperlig kulisse for hemmelige agenter midt i en humanitaer operasjon, som hverken det sudanske militaeret eller hotellets gjester skulle gjennomskue.

I hotellets brosjyre kalte Arous seg en «vidunderlig avsidesliggende verden med så mye å se og gjøre». Eksotiske fisker i asurblått vann og 15 kritthvite bungalower med røde murtakved en ensom strand ut mot fabelaktige korallrev. Hva mer kunne man ønske seg?

Mossad, den israelske etterretningstjenesten, hadde noe annet i tankene.

Mossad hadde kjøpt strandoasen fire år tidligere. Ikke for å kaste seg ut i eksklusiv turisme, men for å ha en base til i all tropisk diskresjon å hjelpe tusenvis av jødiske flyktninger fra Etiopia ut av landet og nordover – til Israel.

Hvorfor ikke bare chartre noen fly og hente dem ut av flyktningleirer i Sudan eller direkte fra Etiopia?

Fordi arabisk-muslimske Sudan offisielt var i konflikt med jødiske Israel, og Etiopia var rammet av borgerkrig.

Hva gjorde jøder i Etiopia i utgangspunktet? Det er i seg selv en god historie, som enten handler om etterkommere av en av de bibelske stammene eller om etterkommere til en sønn av dronningen av Saba og kong Salomon, som skal ha dratt til Etiopia over 900 år før vår tidsregning. De etiopiske jødene har ansett seg selv som de siste i verden og levde under navnet Beta Israel – Israels hus.

Da den davaerende israelske regjeringslederen, Menachem Begin, fikk vite at jøder var i knipe midt blant Etiopias interne konflikter, satte han Mossad på saken.

Direkte kontakt til Tel Aviv Den gang var staten Israel kun et par og tredve år gammel – i dag har den nettopp fylt 70 – og ingenting står naermere Israels hjerte enn å komme forfulgte jøder ute i verden til unnsetning.

Ukjente stemmer hadde gitt de etiopiske jødene beskjed om å forlate landet, som ikke selv tillot dem å emigrere. Og 14.000 jøder blandet seg i en strøm av en million etiopiske flyktninger, som til fots bega seg ut på en 800 kilometer lang reise over grensen til Sudan.

I Israel har historien vaert underlagt militaer sensur. BBC har imidlertid kommet i kontakt med noen av de israelske agentene som grunnla og drev Arous i begynnelsen av 80-årene.

En av agentene forteller at det var et rent lykketreff at de oppdaget Arous.

– Hvis vi kunne skaffe oss dette stedet og sette det i stand, kunne vi si at vi drev en dykkerlandsby, som ville gi oss en anledning til å vaere i Sudan og til å romstere rundt på stranden.

Et italiensk selskap hadde bygd stedet, men også forlatt det i mangel på strøm, drikkevann og en adgangsvei. Mossad satte sammen et team av agenter, som offisielt ble ansatt av et sveitsisk reiseselskap og leide Arous i 3 år for drøye 3,2 millioner kroner. Og ifølge BBC brukte agentene et helt år på å renovere Arous og ansette en lokal stab, før de første gjestene ble ønsket velkommen.

En av agentene introduserte angivelig brettseiling til Sudan – som instruktør for hotellets gjester.

En lagerbygning for dykkerskolen fikk et ekstra formål – kommunikasjon direkte til Mossads hovedkvarter i Tel Aviv.

Om dagen jobbet israelerne for hotellet. Om natten kjørte de nå og da til flyktningleiren Kassala, hvor en komite av Beta Israel – de etiopiske jødene – ventet på dem. Derfra fraktet agentene dem med lastebiler ut på en 800 kilometer lang kjøretur gjennom ørkenen til et sted nord for dykkerlandsbyen, hvor israelske spesialstyrker sto klare til å seile dem i gummibåter ut til et israelsk marinefartøy utenfor kysten.

– Det var konstant farlig, sier en ikke navngitt agent til BBC.

– Vi visste alle at hvis én av oss ble avslørt, ville vi ende i en galge midt i Khartoum.

Transportfly i ørkenen

Én gang, i 1982, ble de faktisk avslørt utenfor stranden, men lyktes med å unnslippe sudansk beskytning til havs.

Det fikk Mossad til å droppe den omstendelige transporten over havet. I stedet fikk agentene i Arous beskjed om å finne et sted hvor et israelsk C-130 Hercules transportfly kunne lande uten å vekke unødig oppsikt.

I Danmark hadde det vaert umulig. I det stort sett øde Sudan ble det mulig.

Som BBC skriver: «I mellomtiden hadde Arous utviklet seg til litt av et eksklusivt feriested for et unikt klientell, som kom til å omfatte grupper av britiske elitesoldater, en egyptisk militaerenhet, utenlandske diplomater i Khartoum og også sudanske embetsfolk.

Standarden var på høyde med Hiltons, sier en eksagent – brettseilerinstruktøren.

I sanden, ikke altfor langt fra Arous, gjemte det seg en forlatt britisk flystripe fra andre verdenskrig. Det første Herculesflyet landet i mørket i mars 1982. Ukjente kilder tipset imidlertid sudanske myndigheter, og israelerne besluttet å gi opp flystripen ved Arous og flyttet operasjonen 600 kilometer inn i landet, naer leiren med de ventende Beta Israel-flyktningene. Det fantes ingen asfaltert flystripe der – bare et flatt ørkenområde, som israelerne merket med 10 infrarøde lykter. I løpet av de neste to årene gjennomførte israelske Hercules-fly totalt 17 landinger, uten at Sudan luktet lunta.

Utbruddet av hungersnød i 1984 fikk Israel til å intensivere innsatsen. Overtalt av amerikansk press og god betaling gikk Sudans leder, general Jaafar Nimeiry, med på å la jødiske flyktninger fly ut av landet til Europa – og derfra videre til en israelsk lufthavn.

Samtidig skulle Arous også vedlikeholdes – Mossad kunne aldri vite når de ville få bruk for en base i Sudan.

Det varte imidlertid bare til januar 1985, da Nimeiry ble kuppet av militaeret, som kritiserte ham for å ha inngått i en «sionistisk-etiopisk» sammensvergelse.

En dag fikk agentene ordre fra Tel Aviv om å ta bena fatt. Samme natt landet enda et Herculesfly på en flystripe i ørkenen et stykke fra Arous. 6 israelere kjørte om bord. 3 timer senere kjørte de ut av flyet i Tel Aviv.

Da solen sto opp i Arous var gjester og hotellstab alene hjemme.