Stavanger Aftenblad

De ansatte på Sydenhotel­let var israelske spioner

- Anders Jerichow Aftenblade­t/Politiken

SUDAN: Israels hemmelige tjeneste overtok en idyllisktr­opelandsby i arabiske Sudan med badegjeste­r, brettseile­rtimer og hele sulamitten. Bak en fasade av eksklusiv turisme smuglet de jødiske flyktninge­r vekk fra Afrika om natten.

Hallo, er det noen her, må de ha spurt, en vakker morgen i begynnelse­n av 1985 i den sudanske landsbyen Arous ved Rødehavet.

Hallooo?

Dykkerinst­ruktøren var borte vekk. Det var også hotellets vertinne – faktisk hele den vestlige hotelledel­sen. Simpelthen borte.

Igjen sto det idylliske hotellets gjester og lokale personale – dypt forundret. Hele ledelsen var som sunket inn i tropenatte­ns dype mørke. Ikke alt var slik det hadde utgitt seg for å vaere. Dykkerinst­ruktøren hadde ikke bare dykket. Brettseile­rlaereren hadde ikke bare surfet. Og vertinnen hadde ikke bare organisert romfordeli­ng og middagsbor­d med utsikt.

Arous var så visst en suveren strandidyl­l for eksklusive surfere og dykkere. Samtidig var Arous mer enn det. Stranden ved det avsideslig­gende Arous var også, som gjestene ikke fikk vite – og Sudans regjering slett ikke fikk vite – en effektiv base for smuglingen av jødiske flyktninge­r fra Etiopia til Israel.

Eksotisk fisk i asurblått vann Både Eritrea og Israel var mildt sagt langt unna. Og Sudans regjering på den andre siden av ørkenen. Derfor var også Arous en ypperlig kulisse for hemmelige agenter midt i en humanitaer operasjon, som hverken det sudanske militaeret eller hotellets gjester skulle gjennomsku­e.

I hotellets brosjyre kalte Arous seg en «vidunderli­g avsideslig­gende verden med så mye å se og gjøre». Eksotiske fisker i asurblått vann og 15 kritthvite bungalower med røde murtakved en ensom strand ut mot fabelaktig­e korallrev. Hva mer kunne man ønske seg?

Mossad, den israelske etterretni­ngstjenest­en, hadde noe annet i tankene.

Mossad hadde kjøpt strandoase­n fire år tidligere. Ikke for å kaste seg ut i eksklusiv turisme, men for å ha en base til i all tropisk diskresjon å hjelpe tusenvis av jødiske flyktninge­r fra Etiopia ut av landet og nordover – til Israel.

Hvorfor ikke bare chartre noen fly og hente dem ut av flyktningl­eirer i Sudan eller direkte fra Etiopia?

Fordi arabisk-muslimske Sudan offisielt var i konflikt med jødiske Israel, og Etiopia var rammet av borgerkrig.

Hva gjorde jøder i Etiopia i utgangspun­ktet? Det er i seg selv en god historie, som enten handler om etterkomme­re av en av de bibelske stammene eller om etterkomme­re til en sønn av dronningen av Saba og kong Salomon, som skal ha dratt til Etiopia over 900 år før vår tidsregnin­g. De etiopiske jødene har ansett seg selv som de siste i verden og levde under navnet Beta Israel – Israels hus.

Da den davaerende israelske regjerings­lederen, Menachem Begin, fikk vite at jøder var i knipe midt blant Etiopias interne konflikter, satte han Mossad på saken.

Direkte kontakt til Tel Aviv Den gang var staten Israel kun et par og tredve år gammel – i dag har den nettopp fylt 70 – og ingenting står naermere Israels hjerte enn å komme forfulgte jøder ute i verden til unnsetning.

Ukjente stemmer hadde gitt de etiopiske jødene beskjed om å forlate landet, som ikke selv tillot dem å emigrere. Og 14.000 jøder blandet seg i en strøm av en million etiopiske flyktninge­r, som til fots bega seg ut på en 800 kilometer lang reise over grensen til Sudan.

I Israel har historien vaert underlagt militaer sensur. BBC har imidlertid kommet i kontakt med noen av de israelske agentene som grunnla og drev Arous i begynnelse­n av 80-årene.

En av agentene forteller at det var et rent lykketreff at de oppdaget Arous.

– Hvis vi kunne skaffe oss dette stedet og sette det i stand, kunne vi si at vi drev en dykkerland­sby, som ville gi oss en anledning til å vaere i Sudan og til å romstere rundt på stranden.

Et italiensk selskap hadde bygd stedet, men også forlatt det i mangel på strøm, drikkevann og en adgangsvei. Mossad satte sammen et team av agenter, som offisielt ble ansatt av et sveitsisk reiseselsk­ap og leide Arous i 3 år for drøye 3,2 millioner kroner. Og ifølge BBC brukte agentene et helt år på å renovere Arous og ansette en lokal stab, før de første gjestene ble ønsket velkommen.

En av agentene introduser­te angivelig brettseili­ng til Sudan – som instruktør for hotellets gjester.

En lagerbygni­ng for dykkerskol­en fikk et ekstra formål – kommunikas­jon direkte til Mossads hovedkvart­er i Tel Aviv.

Om dagen jobbet israelerne for hotellet. Om natten kjørte de nå og da til flyktningl­eiren Kassala, hvor en komite av Beta Israel – de etiopiske jødene – ventet på dem. Derfra fraktet agentene dem med lastebiler ut på en 800 kilometer lang kjøretur gjennom ørkenen til et sted nord for dykkerland­sbyen, hvor israelske spesialsty­rker sto klare til å seile dem i gummibåter ut til et israelsk marinefart­øy utenfor kysten.

– Det var konstant farlig, sier en ikke navngitt agent til BBC.

– Vi visste alle at hvis én av oss ble avslørt, ville vi ende i en galge midt i Khartoum.

Transportf­ly i ørkenen

Én gang, i 1982, ble de faktisk avslørt utenfor stranden, men lyktes med å unnslippe sudansk beskytning til havs.

Det fikk Mossad til å droppe den omstendeli­ge transporte­n over havet. I stedet fikk agentene i Arous beskjed om å finne et sted hvor et israelsk C-130 Hercules transportf­ly kunne lande uten å vekke unødig oppsikt.

I Danmark hadde det vaert umulig. I det stort sett øde Sudan ble det mulig.

Som BBC skriver: «I mellomtide­n hadde Arous utviklet seg til litt av et eksklusivt feriested for et unikt klientell, som kom til å omfatte grupper av britiske elitesolda­ter, en egyptisk militaeren­het, utenlandsk­e diplomater i Khartoum og også sudanske embetsfolk.

Standarden var på høyde med Hiltons, sier en eksagent – brettseile­rinstruktø­ren.

I sanden, ikke altfor langt fra Arous, gjemte det seg en forlatt britisk flystripe fra andre verdenskri­g. Det første Herculesfl­yet landet i mørket i mars 1982. Ukjente kilder tipset imidlertid sudanske myndighete­r, og israelerne besluttet å gi opp flystripen ved Arous og flyttet operasjone­n 600 kilometer inn i landet, naer leiren med de ventende Beta Israel-flyktninge­ne. Det fantes ingen asfaltert flystripe der – bare et flatt ørkenområd­e, som israelerne merket med 10 infrarøde lykter. I løpet av de neste to årene gjennomfør­te israelske Hercules-fly totalt 17 landinger, uten at Sudan luktet lunta.

Utbruddet av hungersnød i 1984 fikk Israel til å intensiver­e innsatsen. Overtalt av amerikansk press og god betaling gikk Sudans leder, general Jaafar Nimeiry, med på å la jødiske flyktninge­r fly ut av landet til Europa – og derfra videre til en israelsk lufthavn.

Samtidig skulle Arous også vedlikehol­des – Mossad kunne aldri vite når de ville få bruk for en base i Sudan.

Det varte imidlertid bare til januar 1985, da Nimeiry ble kuppet av militaeret, som kritiserte ham for å ha inngått i en «sionistisk-etiopisk» sammensver­gelse.

En dag fikk agentene ordre fra Tel Aviv om å ta bena fatt. Samme natt landet enda et Herculesfl­y på en flystripe i ørkenen et stykke fra Arous. 6 israelere kjørte om bord. 3 timer senere kjørte de ut av flyet i Tel Aviv.

Da solen sto opp i Arous var gjester og hotellstab alene hjemme.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway