Stavanger kommunistavis

KOMMENTAR: Her jeg sitter og kikker utover redaksjonens åpne landskap, er det blodrøde kommunister og SV-ere i lilla hekleplagg så langt øyet rekker. Det er en vanlig tirsdag i Folkets Aftenblad.

Undersøkelsen som viser at journalister er langt rødere enn folk flest, slo ned som en blindgjenger forleden, slik den gjør hvert år. For de fleste som har fulgt med mer enn et halvt øye, var meningsmålingen, som altså viser at Rødt, SV, Miljøpartiet og til dels Venstre er mer populaere blant medlemmene av Norsk Journalistlag enn blant befolkningen for øvrig, ikke en nyhet. Slik har det vaert lenge.

Men dette hindret ikke den sedvanlige reaksjonen. Aha og hva var det vi sa, sa høyresiden, for eksempel på Twitter og Facebook. Og venstresiden, altså inkludert journalistene, gjorde sine sedvanlige forsøk på å (bort)forklare problemet. I den grad journalisters politiske preferanser er et problem.

Frp er miniparti

For dem som er interessert i detaljene, er undersøkelsen foretatt blant 524 norske journalister. Blant disse er SV største parti (21 %), med Ap som nummer to (20,8) og med Høyre (16,6) på tredjeplass. Rødt får 12 prosent, mens Frp ikke ville kommet inn på Stortinget med sine snaue 3 prosent. Trenden siden målingen startet i 2005 er at journalistene blir stadig rødere. Sportsjournalister stemmer på Senterpartiet, men de er jo generelt litt annerledes.

Litt merkelig likevel at Høyre var oppe i nesten 25 prosent blant journalistene i 2013. Det må bety at det ble laget mye bedre journalistikk, sett fra høyre, akkurat det året.

Politisk habilitet

Men spøk til side. Det er klart dette er et problem. Som med habilitet, er skaden skjedd ikke når man faktisk er inhabil, men når noen kan sette et berettiget spørsmålstegn ved habiliteten. Slik er det selvsagt også for redaksjonell troverdighet. Det er derfor det finnes regler om at en ikke skal viske ut skillet mellom redaksjonelt innhold og reklame, og det er derfor vi som er ansatt i Stavanger Aftenblads redaksjon blant annet ikke fritt kan kjøpe og selge aksjer i selskaper vi kan komme til å skrive om.

Det er et problem for pressens troverdighet hvis våre lesere, seere og lyttere med rette eller urette kan spørre seg om vi skriver saker med en politisk slagside, uten at dette ligger som en premiss. Slik sett er det greiere med Klassekampen, som sier at den er venstresidas dagsavis, eller Dagens Naeringsliv, som er en liberalistisk avis. Du vet hva de står for.

Partipressa

I Stavanger har Høyre nå hatt ordføreren i et kvart århundre, sammenhengende. Jeg vil påstå at det siste byen og regionen trenger da, er en mer servil presse. Det behøves mer maktkritisk journalistikk, ikke mindre. Men journalistikken må vaere uavhengig, aerlig og etterrettelig.

En gang hadde vi partipresse i Norge. Da var Aftenbladet en avis som støttet Venstre. Flere redaktører og journalister i Aftenbladet hadde politiske verv i Venstre, inkludert stortingsplass, men dette hindret dem ikke å skrive fyldige referater fra møter de selv deltok på. Det virker komisk i dag, men egentlig var dette kanskje mer aerlig? Holdt man Aftenbladet, kunne man ikke regne med fyldig dekning av Arbeiderpartiet. Da måtte man holde 1. Mai, senere kjent som Rogalands Avis. Og soknet man til Høyre, ja da kunne man abonnere på Aftenposten. Det kan man forresten også i dag.

Skapkommunister

Her jeg sitter og kikker ut over alle de fine hverdagsmenneskene jeg jobber sammen med, kan jeg jo ikke la vaere å undres. Alle disse tilsynelatende innbitt vanlige folkene, med sine vanlige liv, sine unger og hytter og lån og svigerforeldre, sine treningstimer og skilsmisser, sine slankekurer og fyllekuler. Er de virkelig så illrøde? Er det opptil flere rettroende kommunister blant oss, som i det stille planlegger vaepnet revolusjon mens de sitter og skriver på en reportasje om sommermoter, håndballkamper, Maijazz eller bompenger? Hvem er de, i så fall? Er det Arild? Ina? Jan? Hilde? Lars?

Jeg har aldri stemt på verken Høyre eller Frp, men jeg kjenner og liker opptil flere politikere fra de to partiene. Flere av dem har fortalt meg at de setter pris på å bli intervjuet av Klassekampen, fordi de alltid blir behandlet bra og sitert med pinlig nøyaktighet. Psykologien her er egentlig banal. Journalisten fra Klassekampen vil ikke ha det på seg at han eller hun slurver med sitatene og researchen når det er politiske «motstandere» som intervjues. Og gjør derfor en bedre jobb, i alle fall rent håndverksmessig.

De aller fleste skikkelige journalister gjør jobben sin, med de kildene de har til rådighet, innenfor det stoffområdet de er satt til å dekke. Men hva med de sakene de ikke skriver?

Blindsoner

Det er sannsynligvis her skoen trykker eller hunden er begravet. Det er mer sannsynlig at slike bevisste eller ubevisste valg kan bli påvirket av journalistens egne meninger. At det oppstår hvite flekker i kartet både hos den enkelte journalisten og i hele redaksjonen dersom alle tenker noenlunde likt. Dette bør alle redaksjoner av en viss størrelse bestrebe seg på å unngå. Men da er det nok smartere å sørge for at redaksjonen er satt sammen slik at den inneholder mennesker med et bredt spekter av erfaringer. Unge og eldre, kvinner og menn. Fra by og land. Med norsk og utenlandsk bakgrunn. Med varierende utdannelse. Denne variasjonen er den beste garantien for en variert dekning, med faerre journalistiske blindsoner.

Det siste Høyre-bastionen Stavanger trenger, er en mer servil presse.