Plast er blitt en del av naturen
MILJØ: Plasten er kommet for å bli, men ute i naturen hører den ikke til. Her må vi tenke nytt: lokalt, regionalt og internasjonalt.
Plastens «år null» var 1945 – samme året som andre verdenskrig sluttet. Det var da plasten begynte å finne sin anvendelse som konstruksjonsmateriale i vårt daglige liv. Men, det var først på 1960 og 70-tallet at plasten fant veien ut i naturen.
Lot dem fly i vinden
Jeg husker første gang jeg så plasten fløy gjennom luften og havnet ute på jordene på Sola. Det var i 1970 da de bygde et hus over veien der vi bodde. Taktekkerne la «shingel» (små asfalt-plater) på et boligtak. De rev av noen små, tynne, gjennomsiktige plastbiter før de limte platene på taket. Disse bitene slapp de bare fra seg og lot dem fly i vinden. Selvsagt var det ingen som kom på at de burde ha plukket dem opp etterpå.
Den samme lemfeldige holdningen hadde vi helt fram til 2017, altså i 47 år, helt til den ulykkelige nebbhvalen ble funnet utenfor Bergen. Den ble en vekker og forårsaket et tidsskille. Nå kappes vi heldigvis om å plukke plast langs veier og strender. Dette er veldig bra og lover godt for fremtiden.
Problemet er bare at det kom veldig sent. Allerede er det så mye plast ute i naturen at vi godt kan si at dette ikke-nedbrytbare stoffet er blitt en del av naturen. De fleste dyr, fisk og fugler som lever av mark, insekter, planter og frø på bakken, har fått det i seg og lever med det i innvollene. Fugler bygger rede med plastbiter som de finner.
Tidligere, da jeg var kartlegger og inspektør på havbunnen, i oljeindustrien, hendte det at vi kom over store plastbiter og mye rask og rusk på havbunnen. Jeg skvatt faktisk da vi fant en svaer steinbit som hadde tatt vare på en kaffepose, i redet sitt, bak en stein.
Kommer fra oss alle
Plasten kommer fra oss alle, enten vi er lemfeldige eller påpasselige. Den blåser av kontainere som frakter boss på veiene. Den blåser av halvferdige bygninger, fra konstruksjoner ute på jordene og industriområdene (tenk bare på skandalen med Ryfast-plasten).
Vi har alle sett jordbruksplasten som henger langs piggtrådgjerdene. Dette er restene etter store flak med plast som har blåst videre ut i havet. Tenk også at vi kanskje har vaert med på å slippe tusenvis av ballonger opp i lufta (som på store OL-arrangementer).
Nå får vi inderlig håpe at den oppvoksende generasjonen og de som kommer etterpå, får mer orden på sakene, selv om det kan ta lang tid. Plasten er kommet for å bli, men ute i naturen hører den ikke til. Her må vi tenke nytt: lokalt, regionalt og internasjonalt.